Kartlegging av sjøfugl til havs

I åpent hav, utenfor de ytterste skjærene, finner man de pelagiske sjøfuglene. Pelagisk sjøfugl vandrer over store havområder, og lever i hovedsak av stimfisk, dyreplankton og fiskeyngel. I samarbeid med Havforskningsinstituttet samler SEAPOP inn data over utbredelse av sjøfugl i åpent hav. Vi kartlegger deres utbredelsesmønster og leveområder, og vi studerer deres rolle i det marine økosystemet.

Sjøfugl lever hele eller store deler av sitt liv i åpent hav eller i kystsonen. Kystnære sjøfugl, som havdykkender, vadere, teist og skarv lever fortrinnsvis av bunndyr og fisk i kystsonen. Pelagiske sjøfugl som alkekonge, lunde, lomvi, havhest og krykkje henter derimot næring fra de frie vannmassene, og det er disse artene man finner i åpent hav. De fleste måkearter er opportunister og kan veksle mellom kystsonen og åpent hav.

Havhest er en svært vanlig pelagisk overflatebeitende fugl i norske farvann. Det er imidlertid ikke så mange par som hekker i Fastlands-Norge (7000-8000 par). Den hekker derimot i stort antall på Island, Svalbard, Færøyene og Storbritannia. Den beveger seg over store havområder og livnærer seg av mat den finner i overflaten. Dietten inkluderer blekksprut, fisk, dyreplankton, maneter, kadaver av sjøpattedyr og fiskeavfall. Foto: Eirik Grønningsæter/WildNature.no

Se våre utbredelseskart for sjøfugl i åpent hav, eller gjør egne kart- og datasøk i innsynsløsningen!

Kartleggingstokt

HavhestHavhest i flokk. Foto: Marion Lexau Nødset

Data samles inn ved å telle sjøfugl under tokt med båt. Vi følger Havforskningsinstituttets økosystemtokt og teller fugl mens fartøyet går i transekt (rette linjer) mellom målestasjoner. Sjøfugl er én av mange økosystemkomponenter som måles på disse toktene, og når sjøfugldata sammenstilles med data om andre komponenter får vi kunnskap om hvordan utbredelsen av sjøfugl er knyttet til havmiljø og forekomsten av konkurrenter og byttedyr. Les mer om vår metodikk for kartlegging i åpent hav.

I databasen har vi data fra mer enn 660 000 kilometer med transekt med tellinger av sjøfugl fra alle norske havområder og til alle årstider. Vi bruker disse dataene til å lage utbredelseskart som brukes i konsekvensutredninger og miljørisikovurderinger.

Les om og last ned datasettene fra sjøfugltellingene i åpent hav.

Dykkere og overflatebeitere

Man deler gjerne de pelagiske sjøfuglene inn i pelagisk dykkende sjøfugl og pelagisk overflatebeitende sjøfugl. Pelagisk dykkende sjøfugl inkluderer arter som polarlomvi, lunde og alkekonge. Disse artene ”flyr” gjennom vannet. Dvs. de bruker vingene aktivt når de beveger seg under vann. De med størst kroppsstørrelse kan dykke ned til over hundre meter, de er dyktige svømmere og jakter på fisk og dyreplankton i de frie vannmassene. Gode dykkeegenskaper har gått på bekostning av evnen til å fly. Små vinger og relativt høy kroppsvekt gjør at energiforbruket under flyging er stort. De pelagisk overflatebeitende artene er derimot dyktige flygere. Disse artene flyr over store områder med lite energiforbruk. De er imidlertid dårlige dykkere og må derfor finne all sin næring helt øverst i vannsøylen.

”Hot-spots” og utbredelse av sjøfugl

Krykkje og knølhval utenfor Svalbard. I nordlige og sentrale deler av Barentshavet finner man høye konsentrasjoner av sjøpattedyr og sjøfugl tidlig på høsten. De jakter dels på lodde som er på næringsvandring nordover i Barentshavet, men også krill og amfipoder. Knølhval driver byttedyr opp mot overflaten og gjør dem tilgjengelig for flokker av overflatebeitende sjøfugl. Krykkje er en karakterart som signaliserer overfor andre sjøfugl at her er det mat å få! Foto: Eirik Grønningsæter/WildNature.no

Høye forekomster av sjøfugl er knyttet til områder med høy biologisk produksjon. Dette betyr at sjøfugl kan være gode indikatorer for særlig viktige marine områder hvor man ellers finner høy biologisk aktivitet, såkalte ”hot-spots”. Sammenhengen mellom produktivitet og forekomst av sjøfugl til havs har derfor vært gjenstand for en mengde studier de siste 40 årene. Ikke overraskende er sammenhengene tydeligst på stor skala. Globalt sett finner man de høyeste konsentrasjonene av sjøfugl i havområder med høy primærproduksjon. Det vil si i sokkelområder, i kystnære områder, på relativt høye breddegrader, samt i de store ”up-welling”-områdene på vestsiden av kontinentene nord og sør for ekvator. På mindre skala er imidlertid sammenhengene langt fra entydige. Framfor å finne alle arter konsentrert i noen få ”hot spots” innenfor et havområde, finner man gjerne ulike arter fordelt i ulike områder. Denne fordelingen reflekterer nisjesegregering hvor ulike arter spesialiserer seg på ulike næringsemner i ulike leveområder. De fleste studier viser også overraskende svake sammenhenger mellom konsentrasjoner av sjøfugl og byttedyr. Forklaringen ligger i at den romlige sammenhengen er et resultat av et spill hvor sjøfugl leter etter konsentrasjoner av byttedyr, men hvor byttedyrene flykter unna. For å gjøre det enda mer komplisert, bruker sjøfugl hverandre i jakten på mat. Dykkende sjøfugl kan jage fisk opp mot overflaten hvor den blir tilgjengelig for overflatebeitende arter. Samtidig vil konsentrasjoner av sjøfugl indikere at næring er tilstede, og dermed tiltrekke seg fugler fra et større område. Resultatet av disse mekanismene er at sjøfugl gjerne samler seg i store flokker. Disse flokkene består gjerne av flere arter, de er forholdsvis flyktige, og de er ikke alltid assosiert med høye konsentrasjoner av næring.