Prosjektet Lundens populasjonsøkologi på Røst - populært kalt "Røstprosjektet" - er et langsiktig forskningsprosjekt med røtter tilbake til 1964. Det var da Svein Myrberget fra Statens Viltundersøkelser startet sine studier av lundeunger på øya Hernyken ytterst i Røstøygruppa. Siden den gang har undersøkelsene forsatt årlig og økt gradvis i omfang, ikke minst takket være den utrettelige innsatsen til Gunnar Lid fra Zoologisk Museum i Oslo. Lid ledet arbeidet fra 1970 til han så tragisk druknet i en båtulykke på Røst i 1983. I hans tid var det meste basert på frivillig, ulønnet innsats, og frem til i dag har mer enn 150 personer deltatt i feltarbeidet. På 1980-tallet utviklet prosjektet seg til en fullverdig og standardisert populasjonsdynamisk undersøkelse, og har vært et av de få løpende sjøfuglprosjektene i NINA siden instituttet så dagens lys i 1988.
Som det aller ytterste landet i forlengelsen av Lofoten ligger Røstøyene mer enn 100 km vest for Bodø og fastlandet. Den ekstreme beliggenheten er noe av forklaringen på hvorfor stedet har en av verdens største hekkebestander av lunde. Dette er fremdeles den største sjøfuglkolonien på det europeiske fastlandet. Da de årlige takseringene startet i 1979 talte bestanden nær 1,5 millioner par, men den har siden gått dramatisk tilbake. I 2002 hekket bare 383 000 par. De siste årene er det registrert en langsom økning (474 000 par i 2007). Til tross for nedgangen utgjør lundene på Røst mer enn 15 % av alle sjøfugler som hekker langs det norske fastlandet (ca 2.9 millioner par, Barrett et al. in press).
Prosjektet har dokumentert at utviklingen i denne lundebestanden i stor grad er bestemt av tilgangen på årsyngel fra den norske vårgytende bestanden av sild. Når mye ung sild er på drift nordover med kyststrømmen i juni-juli, er sild det viktigste byttedyret lunden tilbyr sine unger i koloniene langs Norskehavet. Etter at sildestammen brøt fullstendig sammen i 1968 og fram til 2007 hadde lundene på Røst bare 12 gode hekkesesonger. I de 27 andre årene døde som regel de fleste ungene av sult lenge før de var i stand til å forlate reiret. Siden lundene vanligvis vender tilbake for å hekke i den kolonien de selv er oppfostret i, var en langvarig rekrutteringssvikt for bestanden på Røst en uunngåelig konsekvens av den like langvarige kollapsen i sildestammen.Etter 20 år med minimal bestand har gytebestanden av sild bygget seg opp igjen. Likevel er det for tidlig å si at lundenes problemer over. Sildas biologi tilsier da heller ikke at den alene, om den er aldri så tallrik, kan sikre lunden stabilt gode næringsforhold år etter år. Lundens og sildas livshistorie har nemlig flere viktige fellestrekk: de lever lenge og det kan være langt mellom de gode årene. Mellom 1992 og 2002 var det f.eks. ingen sterke årsklasser av sild som nådde oppvekstområdene i Barentshavet, og bare i to av årene i denne perioden klarte Røstlundene å berge et godt hekkeresultat. Første gang var i 1999 da en sjelden kombinasjon av alternative byttedyr (havsil, hyse og hvitting) forekom i tilstrekkelig store mengder. I 2001 og 2002 var det igjen sildeyngel som dominerte, og det siste av disse årene slettet alle rekorder både mht størrelsen på sildeyngelen og ungenes kondisjon da de forlot reiret. Dette signaliserte at en ny sterk sildeårsklasse var på gang, noe Havforskningsinstituttets målinger i Barentshavet først kunne bekrefte mer enn ett år senere. Etter dette har hvert annet år gitt et godt (2004 og 2006) eller dårlig (2003, 2005 og 2007) hekkeresultat, med tilsvarende vekslinger i årsklassestyrke for sild.
Målsetningen med lundeprosjektet på Røst er ikke bare å forstå hva som styrer utviklingen av denne internasjonalt viktige sjøfuglbestanden. Studiet av lundens responser på miljøvariasjon i et økosystem som både er naturlig funksjonerende og tydelig påvirket av menneskets inngrep, avslører også viktige og mer generelle økologiske mekanismer i interaksjonene mellom typiske arter i den marine næringskjeden. Nøkkelen til svar ligger i en langvarig og systematisk overvåking av lundens bestandsstørrelse, overlevelse, reproduksjon, rekruttering og næringsvalg. I analysene sammenholdes disse resultatene med parallelle dataserier innhentet i det samme miljøet. Spesielt interessante er hvordan variasjonene i forekomstene av lundens viktigste byttedyr (sild, sil, sei og hyse) og svingningene i klima og oseanografiske forhold i Norskehavet påvirker lunden. De parallelle dataseriene for bestandsutvikling og hekkesuksess til flere andre sjøfugler på Røst (havhest, toppskarv, storskarv, krykkje, lomvi, alke og teist) er her verdifulle og øker mulighetene til å forklare trendene som påvises for lunde (og vice versa).
Som spesialiserte predatorer på toppen av den marine næringskjeden, er lunden og flere andre sjøfugler utmerkede miljøindikatorer som tidlig kan signalisere viktige endringer i havmiljøet. Som antydet ovenfor har resultatene også stor overføringsverdi til andre deler av systemet som studeres mindre nøye, og den vitenskapelige verdien går derfor langt ut over deres betydning for de artene som inngår i undersøkelsene. For eksempel er slik kunnskap helt avgjørende for vår evne til å forstå hvordan ulike naturinngrep, så som fiskerier og petroleumsvirksomhet, kan påvirke sjøfuglbestandene, og dermed hvordan vi best kan sikre en bærekraftig bruk av kystens ressurser. I denne sammenheng, og fordi de fleste sjøfugler lever lenge og har lav årlig reproduksjon, er fire tiår med lundeforskning på Røst faktisk ikke et særlig langt perspektiv. Det er hevet over tvil at mange viktige svingninger i det marine miljøet har en tidssyklus som er mye lenger, og det kan godt tenkes at det er nettopp disse endringene som er de viktigste når vi ikke snakker om hva som må ha skjedd i forbindelse med de mange istidene våre områder har vært utsatt for. For eksempel ser det ut til at både klimaet og bestander som vi har den lengste kunnskapen om - slik som atlantoskandisk sild - svinger med en syklus som det tar mange tiår å fullføre. Det blir stadig mer åpenbart at vi har et stort og påtrengende behov for grundige overvåkingsprogrammer som går uavbrutt i mange generasjoner. Lundeprosjektet har tatt mål av seg til å være ett av skrittene i denne retningen og samtidig fremskaffe data som kan forbedre vår evne til å forutse effektene av ulike aktiviteter i kystsonen.
Brudd i prosjektets mest sentrale dataserier vil være kritisk, og feltarbeidet har derfor alltid hatt høyeste prioritet. Datainnsamlingen på Røst begynner tidlig i mai måned med overvåkingen av hekkebestandens størrelse. En måned senere er vi på plass igjen og undersøker bl.a. utviklingen i flere hundre lundereir regelmessig fra slutten av rugetiden til hver unges skjebne er beseglet. En annen løpende oppgave er nettfangst av voksne fugler for kondisjonsmål, ringmerking og innsamling av næringsprøver. Ingen år er like, og store endringer i miljøforholdene inntreffer som regel plutselig og uten forvarsel. Dette fordrer kontinuerlig innsats gjennom hele ungeperioden, som regel fra midten av juni til midten av august. Det er derfor en stor fordel at feltarbeidet kan koordineres med bestandsovervåkingen av andre sjøfuglarter på Røst, som går i regi av det nasjonale overvåkingsprogrammet. For krykkje, toppskarv, storskarv og teist samler vi dessuten inn årlige data om reproduksjon, og på samme måte som for lunde har vi nå også etablert overvåking av voksenoverlevelse hos teist, toppskarv og krykkje. I mørke augustnetter er det fangst og merking av lundeunger på vei til sjøen som står øverst på programmet. I år hvor det ikke finnes unger å merke har bl.a. ringmerkingsstudier og hekkekartlegging av havsvaler og stormsvaler gitt faglig utbytte på tampen av sesongen inntil alle data er sikret og stasjonen på Hernyken lukkes for vinteren. Ny kunnskap er stikkordet som gjør en relativt kummerlig felttilværelse med rutinemessige oppgaver til en spennende opplevelse - dag etter dag, uke etter uke, år etter år. Jo mer en vet, desto bedre forstår en betydningen av de observasjonene en gjør og hvilke spørsmål det til enhver tid er viktig å besvare. En viktig erfaring er at ingen år er like. Stadig skjer det nye og overraskende ting. Å videreføre lundeprosjektet på Røst til beste for dagens og framtidens samfunn er ikke bare nitid arbeid. Det er en faglig utfordrende og spennende oppgave.