Nøkkellokaliteter i SEAPOP

Overvåking av sjøfugl er den mest ressurskrevende oppgaven i SEAPOP og omfatter årlige registreringer av bestandsstørrelse, voksenoverlevelse, reproduksjon og diett for et utvalg av såkalte «nøkkelarter» på et geografisk utvalg av lokaliteter.

Lokalitetene reflekterer variasjon

Hensikten er å reflektere den økologiske variasjonen i sjøfuglsamfunnene på en tilstrekkelig nyansert måte. Av hensyn til kostnadseffektivitet og logistikk er en stor del av denne virksomheten fordelt på et lite antall «nøkkellokaliteter». Overvåkingen i SEAPOP omfatter i underkant av 20 slike arter og lokaliteter, og i den mest hektiske feltperioden i juni-juli deltar til sammen mer enn 50 personer i dette arbeidet. Overvåkingen foregår i henhold til godt etablerte, internasjonale standarder. Resultatene fra overvåkingen er et helt nødvendig bidrag til analyser som kan forklare endringer i sjøfuglbestandene, og brukes dessuten til å kalibrere kartleggingsdataene for å produsere forventningsrette estimater for faktiske bestandsstørrelser.

SEAPOPs nøkkellokaliteter er spredt rundt om i Norge, fra Spitsbergen i nord til Vest-Agder i sør, og fra Jan Mayen i vest til Hornøya i øst. Her finner du beskrivelser av de ulike nøkkellokalitetene:

SEAPOPs nøkkellokaliteter pr. mars 2015Nøkkellokalitetene i SEAPOP pr. 2015. Symbolfargene viser hvordan lokalitetene representerer ulike havområder; det nordlige Barentshavet (mørkeblå), det sørlige Barentshavet (lyseblå), Norskehavet (grønne), Nordsjøen (oransje) og Skagerrak (røde). Nøkkellokaliteter som dekker to havområder er splittet i farge. Store sirkler markerer hovedlokaliteter, mens små er tilhørende underlokaliteter. Trekanter angir nøkkellokaliteter som har fokus på én art (ismåke på Barentsøya, ærfugl på Grindøya, sildemåke i Sør-Helgeland og toppskarv i Rogaland). Kart: SEAPOP

Anda, Nordland

 

Bjørnøya, Svalbard

 

Grindøya, Troms

 

Hjelmsøya, Finnmark

 

Hordaland

 

Hornøya, Finnmark

 

Jan Mayen

 

Rogaland

 

Runde, Møre og Romsdal

 

Røst, Nordland

 

Sklinna, Nord-Trøndelag

 

Spitsbergen, Svalbard

 

Sør-Helgeland, Nordland

 

Vest-Agder

 

Ytre Oslofjord

Krevende arbeid

Reirundersøkelse på kippehyllerMange sjøfuglarter hekker i bratte klippehyller, og rapellering og klatring er en del av hverdagen for mange feltarbeidere som innhenter data for SEAPOP. Foto: Magdalene Langset

Tradisjonelt har bestandsovervåkingen fokusert mest på å avdekke antallsendringer. Dette gir nødvendige signaler om hvilke utviklingstrekk som fortjener spesiell oppmerksomhet, men kan ikke alene belyse årsakene til de endringer som observeres. Skal man finne disse og kunne lage troverdige prognoser, må man i tillegg overvåke artenes reproduksjon og voksenoverlevelse på de samme lokalitetene, helst også deres diett. Det er dette som er hovedhensikten med arbeidet på nøkkellokalitetene. En kombinasjon av flere forhold forklarer hvorfor denne aktiviteten er spesielt innsatskrevende:

Artsvariasjon – økologisk utvalg av arter

På en lokalitet kan ulike arter i økosystemet reagere ulikt på miljøendringene, som regel fordi de lever av ulike næringsemner. En klimaendring kan f.eks. være gunstig for noen arter, men ugunstig for andre. Sjøfuglenes næringsgrunnlag kan dermed endres tilsvarende ulikt. For å gjenspeile de viktigste endringene må man derfor overvåke et utvalg av arter som er representativt for sammensetningen av det regionale sjøfuglsamfunnet i økologisk forstand.

Geografisk variasjon – økologisk utvalg av lokaliteter

Ulike byttedyr har ulik utbredelse, og som aktører i ulike næringskjeder kan de reagere helt ulikt på de samme miljøendringene. Derfor kan en sjøfuglart som i ett område primært lever av et bestemt byttedyr, oppleve helt andre vilkår for reproduksjon og overlevelse enn det arten gjør andre steder hvor de lever av helt andre byttedyr. Dette bidrar til å forklare hvorfor utviklingen i sjøfuglbestandene ikke er den samme over alt og at man derfor må overvåke flere geografiske bestander av samme art for å få et representativt bilde. I SEAPOP har vi som mål å overvåke bestandene på 3-5 nøkkellokaliteter innenfor hvert av fem naturlig avgrensede havområder som kan betraktes som ulike økosystemer. Fra sør til nord er disse definert som Skagerrak (Svenskegrensen – Lindesnes), Nordsjøen (Lindesnes – Stad), Norskehavet (Stad – Vesterålen), Barentshavet Sør (Troms og Finnmark) og Barentshavet Nord (Svalbard). For å dekke den nordøstre, arktiske delen av Norskehavet som grenser mot Grønlandshavet, etablerte vi i 2010 også en nøkkellokalitet på Jan Mayen. For å dekke et tilstrekkelig artsutvalg er innsatsen på enkelte nøkkellokaliteter fordelt på flere geografisk adskilte kolonier. På Spitsbergen foregår arbeidet for eksempel både i Isfjorden og Kongsfjorden. Dette omtales likevel samlet som én nøkkellokalitet, for å indikere at summen av resultatene utfyller programmets hensikt med nøkkelbegrepet.

De første nøkkellokalitetene i SEAPOP ble etablert i området Lofoten – Barentshavet i 2004-2005, mens de lenger sør først kom i drift fra 2008. Arbeidet i nord dro stor nytte av at årlige studier på tre av lokalitetene startet flere tiår før SEAPOP, og kunne bygge videre på en grunnstamme av tidsserier fra Røst (fra 1964), Hornøya (fra 1980) og Bjørnøya (fra 1986). I sør fantes det nesten bare serier for bestandsutvikling, men studiene av toppskarvens reproduksjon på Sklinna (fra 1980) og overlevelse for sildemåke og gråmåke i Vest-Agder (fra 2000) var viktige unntak.

Lang hekkesesong og stor individuell variasjon

Sjøfuglene bruker lang tid på gjennomføre en hekkesesong. Rugetiden er gjerne en måned eller mer, og ungene bruker som regel enda lengre tid på å bli flygedyktige. I tillegg er det ofte stor individuell variasjon i egglegging. Både hekketidspunkt, hekkesuksess, overlevelse og diett varierer betydelig. Størrelsen på det utvalget som studeres må derfor være så stort at dataseriene reflekterer den reelle variasjonen innad i bestanden på en statistisk tilfredsstillende måte. Studerer man for få individer, får man gjerne et skjevt bilde av hva som egentlig skjer. Det kan ofte ta 3-4 måneder fra de første parene legger egg til de siste ungene har forlatt kolonien, og en må en samle inn data gjennom store deler av denne perioden for å skaffe et representativt materiale.