Nøkkellokalitet Bjørnøya

Bjørnøya ligger midtveis mellom Fastlands-Norge og Spitsbergen. Øya utgjør det sørligste punktet på øygruppen Svalbard, og fremstår som en liten og isolert øy midt i et stort havområde. Sjøfugl forekommer i store mengder på Bjørnøya, og overvåkingen her startet i 1986.

Kontaktperson: Hallvard Strøm, Norsk Polarinstitutt

Beliggenhet og beskrivelse

BjørnøyaBjørnøya sett fra vest. Det er en sjeldenhet å kunne se hele Bjørnøya fra lufta, siden den som oftest er innhyllet i tåke. Foto: Sebastian Gerland

I utstrekning er Bjørnøya 20 km lang og 15,5 km bred, med et totalareal på 178 km². Landskapet har to distinkte former. I nord og vest finner man flatt sletteland, hovedsakelig 30-40 m høyt, spekket med ca 750 små og større vann. Den mindre delen (ca 1/3 av øya) i sør og øst består av fjell opp til en høyde av 536 m (Miseryfjellet). Det er helt i sør at de kjente fuglefjellene står rett opp av havet til en høyde på ca 400 m.

Helikopter på dekk ved BjørnøyaAdkomstmulighetene til Bjørnøya med båt er begrenset, og skal man frakte tyngre utstyr andres steder enn til værstasjonen er helikopter eneste mulighet. Foto: Hallvard Strøm PolarmåkeungerPolarmåker hekker på Bjørnøya, hvor det er rikelig med mat for ungene. Foto: Hallvard Strøm

Det er Bjørnøyas strategiske plassering (74º26'N 19º02'Ø) midt i den mest produktive delen av Barentshavet som utgjør grunnlaget for de store sjøfuglbestandene. Som eneste øy i et stort og rikt havområde er Bjørnøya som en magnet på sjøfugl i hekketiden. Flere av sjøfuglartene kan hente mat mer enn 100 kilometer fra kolonien, og rundt Bjørnøya er polarfronten et spesielt viktig fødesøksområde. Polarfronten omgir normalt øya på vest-, sør- og østsiden. Også iskanten er et viktig næringsområde for flere av sjøfuglartene på Bjørnøya om våren og forsommeren, før isen trekker seg nordover mot de nordlige delene av Barentshavet. Øyas geologi og topografi bidrar også til å gjøre øya til en attraktiv hekkeplass. Berggrunnen sør på øya består av dolomittisk kalkstein. Denne sedimentære bergarten sprekker lett opp og danner utallige hyller i de store fjellveggene.

Adkomst

Det vil naturligvis være begrensede muligheter for å komme seg til og fra en så øde øy som Bjørnøya. Ved den meteorologiske stasjonen nord på øya er det er et enkelt kaianlegg, men bare små båter kan benytte dette. Ellers finnes det flere strender rundt på øya som kan brukes som landstigningspunkter for småbåt. Det er likevel helikopter som er det vanligste transportmidlet, både for dem som jobber på værstasjonen og for SEAPOPs feltarbeidere. Folk og utstyr blir fløyet inn fra skip eller kommer direkte fra Longyearbyen eller fastlandet, men det er slett ikke alltid det er gode landingsforhold. Tåka rundt Bjørnøya kan gjøre flyging vanskelig. Da må man settes i land med småbåt og bære utstyr og proviant opp til arbeidsplassene, som ligger ulike steder på øya.

Dyre- og fugleliv

Det er sjøfuglene som dominerer dyre- og fuglelivet på Bjørnøya. De hekker i klippeveggene rundt hele øya, men spesielt store er koloniene rundt sørspissen. Sjøfuglsamfunnet på Bjørnøya domineres av fem arter. Disse er lomvi Uria aalge, polarlomvi Uria lomvia, krykkje Rissa tridactyla, havhest Fulmarus glacialis og polarmåke Larus hyperboreus. I tillegg hekker svartbak L. marinus, rødnebbterne Sterna paradisaea, havsule Morus bassanus, storjo Stercorarius skua, lunde Fratercula arctica, teist Cepphus grylle, alke Alca torda og alkekonge Alle alle på øya. Bjørnøya er sannsynligvis den eneste sjøfuglkolonien i Atlanterhavet hvor alle de seks atlantiske alkefuglene (lomvi, polarlomvi, alke, teist, lunde og alkekonge) hekker sammen i betydelige antall. Polarlomvi og alkekonge er arktiske arter som i våre områder har sin sydligste forekomst på Bjørnøya. Lomvi og alke, derimot, er sørlige arter som har sin nordligste forekomst av betydning på Bjørnøya. Bare noen få andre steder i verden finner man lomvi og polarlomvi hekkende side om side i store antall. Havsula etablerte seg som hekkefugl i 2011.

Menneskelig aktivitet

Bjørnøya ble vernet som naturreservat i 2002. Hensikten med verningen er å ta vare på de store sjøfuglbestandene, men også sikre det særegne og storslåtte landskapet. Verningen omfatter hele øya med unntak av et mindre område rundt den meteorologiske stasjonen, som drives av en besetning på ni personer året rundt. I tillegg kommer de marine områdene ut til 4 nautiske mil fra øya. Som en del av verningen ble det også innført ferdselsforbud i de mest sårbare delene av de store sjøfuglkoloniene sør på øya og i et område rundt Lomvatnet nord på øya, dette av hensyn til islomen.

Feltarbeid på sjøfugl

Feltarbeidere fanger lomvi og polarlomvi på BjørnøyaLomvi og polarlomvi hekker på lett tilgjengelige hyller på Bjørnøya, men klippene er høye, og sikkerheten til feltarbeiderne tas på alvor. Foto: Hallvard Strøm

At Bjørnøya utgjør en møteplass mellom nordlige og sørlige arter gjør øya til en interessant forskningsplattform. Mengden og tilgjengeligheten til sjøfuglene er også unik. Mens de fleste fuglefjellene på Svalbard er bratte, utilgjengelige og til dels rasfarlige, tillater topografien på Bjørnøya at man kommer tett inn på fuglene. Spesielt gjelder dette havhest, lomvi og polarlomvi. Dette muliggjør studier av sjøfuglene som andre steder ville være vanskelige eller umulige. Tilgjengeligheten var også en viktig faktor for eggfangsten som tidligere ble drevet i stort omfang på Bjørnøya.