Nøkkellokalitet Hjelmsøya

Der kysten brekker slik at ut mot havet blir mot nord, og ikke vest, der ligger Hjelmsøya. Eggakanten forlater kysten, og det grunne Barentshavet strekker seg nordover mot Bjørnøya og østover mot Novaja Zemlja. Her driver yngel av torsk, sild og sei forbi sørfra og inn i Barentshavet – det vet sjøfuglene. Sjøfuglene på Hjelmsøya har blitt overvåket siden 1984.

Kontaktperson: Geir Helge Systad, NINA

Beliggenhet og beskrivelse

Hjelmsøya (71°06’ N 24°44’ E) ligger utenfor fiskeværet og kommunesenteret Havøysund, midt mellom Ingøya og Fruholmen i vest og Magerøya med Nordkapp i øst. Selve fuglefjellet kalles Staurfjellet og ligger på en halvøy helt i nord på Hjelmsøya, med steile klipper i nord, og bratte lier mot Akkarfjorden i vest og Tarevika i øst. Hjelmsøystauren ligger sentralt i fjellet, en steil, 80-90 meter høy klippe utenfor selve fuglefjellet. Før i tida klatret lokale eggsankere opp her hver 17. mai for å heise flagget. Det kunne ses fra hurtigruteskipene på vei til og fra Havøysund. Lundefuglene, som nå dominerer Staurfjellet, hekker fra Krykkjesjåen i vest til Finnkonneset i øst, i frodige grasbakkker. Staurfjellet huser også den største lomvikolonien på fastlandet (12-14 000 par i 2014), selv om denne arten har gått kraftig tilbake siden 70-tallet. Mellom Tarevika og Akkarfjorden ligger Staurfjellplatået. Staurfjellet er vernet som naturreservat.

Forskningsstasjonen ligger i Keila øst for fuglefjellet, en gammel boplass med en avskjermet havn som ble brent og fraflyttet under 2. Verdenskrig. Stedet huset rundt 70 fastboende på det meste, men mange flere holdt til her under vårtorskefisket. Øst for Keila ligger Kirkneset og Kirknesholmen med gamle hustufter og veier som blir stadig vanskeligere å se.

Det bor ikke folk fast på Hjelmsøya lenger, men de fleste gjenreisingshusene på østsiden av øya står ennå, og de brukes i sommersesongen. Det er også bygd noen hytter på de gamle boplassene. Fiskeværet Sandvikvær i Akkarfjorden vest for fuglefjellet står til nedfalls, og de fleste husene her er ødelagte. Sandvikvær ble forlatt på slutten av 60-tallet etter at væreieren gikk konkurs.

Nøkkellokaliteten Hjelmsøya omfatter i tillegg til Staurfjellet, hvor det meste av arbeidet utføres, også tellinger av havsule og lunde på Gjesværstappan i Nordkapp kommune, toppskarv på Lille Kamøy i Hammerfest kommune og for storskarv en rekke kolonier i hele Vest-Finnmark.

Adkomst

Det er ikke fort gjort å komme seg til Hjelmsøya. Nærmeste flyforbindelse er Hammerfest, Lakselv eller Honningsvåg, men også Alta ligger i rimelig avstand. Fra Hammerfest eller Honningsvåg kan man ta Hurtigruta til Havøysund, og fra Hammerfest, Alta og Lakselv går det buss til samme sted. Veien ut til Havøysund er nasjonal turistveg. I Havøysund er det et hotell med rorbuer, og det er enkelte andre alternativer med fokus på fisketurisme. Hotellet har bar og spisested, og Havøysund har i tillegg et gatekjøkken, to dagligvarebutikker, to byggevareforretninger, post og bensinstasjon. Ut til Hjelmsøya fra Havøysund må man ordne seg skyss selv, det finnes ikke organiserte alternativer. Et alternativ er å leie båt selv, men vær oppmerksom på at det tar 1-2 timer ut til fuglefjellet, og det ligger svært eksponert til.

Dyre- og fugleliv

Hjelmsøya var det store lomvifjellet i Norge tidligere – her hekket det mer enn 120 000 par lomvi Uria aalge da Brun fra Tromsø Museum talte kolonien på slutten av 70-tallet. Siden den tid har kolonien blitt redusert til en tiendedel av dette, men kolonien er likevel størst på fastlandet, og det er kun kolonien på Bjørnøya som er større. Årsakene til at lomviene har gått så kraftig tilbake er mange, men matmangel var nok en viktig årsak lenge. Lomviene på Hjelmsøya trives godt nå, og er i vekst etter at de fant ut hvordan de skulle skjule seg for forstyrrelse fra havørna. Slektningen polarlomvi Uria lomvia hadde sin største koloni langs Norskekysten her, med mer enn 1500 par seint på 80-tallet, men denne arten hekker kun på åpne hyller og har dermed ikke maktet å beskytte seg mot havørn. Polarlomvien har ikke fått fram unger i Staurfjellet siden tidlig på 90-tallet. Krykkjene Rissa tridactyla hekket tidligere i store antall, og kolonien talte mer enn 40 000 par på det meste. I 2014 var det mindre enn 2000 par igjen i hele kolonien, og arten er i praksis på vei ut av fuglefjellet. Den mest tallrike arten er nå lundefuglen Fratercula arctica, og Staurfjellet huser mer enn 80 000 par av denne underfundige fuglen. Lundefuglene hekker i frodige grasbakker og hengende hager av skjørbuksurt fra Krykkjesjåen i vest til Finnkonneset i øst.

Ellers hekker det en rekke sjøfugler på Hjelmsøya. Staurfjellplatået huser hekkende fiskemåker Larus canus, en av de største koloniene med tyvjo Stercorarius parasiticus i landet, samt noen par storjo Stercorarius skua. Gråmåke Larus argentatus og svartbak Larus marinus hekker i kolonier på Kirkneset og i Keila, og vest for selve fuglefjellet. Andre hekkende arter er storskarv Phalacrocorax carbo, toppskarv Phalacrocorax aristotelis, ærfugl Somateria mollisima, grågås Anser anser og teist Cepphus grylle. På våren kan man se 10-talls med gulnebblom Gavia adamsii på trekk østover, og andre østlige arter som for eksempel lappiplerke Anthus cervinus, dvergsnipe Calidris minuta og praktærfugl Somateria spectabilis sees ofte. Hjelmsøya er ellers en av de nordligste hekkeplassene for vipe Vanellus vanellus, storspove Numenius arquata og sanglerke Alauda arvensis i verden.

Mink Mustella vison har tidvis vært et stort problem i fuglefjellet – den tar både voksne fugler opp i størrelse med alke og lomvi samt unger av de forskjellige artene. Det har blitt tatt ut flere hundre mink med feller i regi av Statens Naturoppsyn etter 2005. Arten fikk en kraftig oppsving etter et lemenår i 2007, noe som eskalerte predasjonen på lunde og gråmåke følgende sesong. Lemen Lemmus lemmus er fast på øya, men varierer kraftig. Oteren Lutra lutra lever også tett på fuglefjellet, og det er fast yngleplass like ved stasjonen. Den bruker mye de samme områdene som minken, men er et mindre problem som predator i fuglefjellet. Vi har likevel møtt på oter med lundeunger i kjeften, og særlig seint i sesongen er det et nett av stier etter denne krabaten i fjellet. Havert Halichoerus grypus finnes ved fjellet gjennom hele året, og det er en kasteplass for havert like ved feltstasjonen. Steinkobbe, knølhval, vågehval, nise, hvithval, spekkhogger, hvitskjeving og hvitnos opptrer utenfor fjellet mer eller mindre frekvent.

Menneskelig aktivitet

Det bor ikke folk på Hjelmsøya fast lenger, men mange i Havøysund har hytte eller hus der ute, og har det som sin andre boplass. Hjelmsøybanken og Nordkappgrunnen er kjente fiskeplasser med stor aktivitet på vårvinteren og sommeren. Etter 2000 har også fisketurismen eksplodert i Finnmark, og turistfiskere, særlig utlendinger, i leide båter ligger rett utenfor fuglefjellet. Fugleturisme er ikke utbygd på Hjelmsøya, i motsetning til på Gjesvær og Gjesværstappan, der aktiviteten er svært høy, med flere aktører, overnattingssteder og båter som fører folk rundt fuglefjellene på Stappan.

Feltarbeid på sjøfugl

Det bodde ca. 85 innbyggere i Keila i 1522, og de første bosetterne og sesongfiskerne slo seg trolig ned her på 1300-tallet. Det har sikkert vært aktivitet i fjellet atskillige år før dette, men det er ikke utført arkeologiske utgravninger i tilknytning til fuglefjellet. Av den grunn kan vi bare anta at det har vært menneskelig aktivitet rundt fuglefjellet på Hjelmsøya svært lenge. Selvfølgelig kan det hende at det ikke var et fuglefjell her for 1000 år siden, for ikke å si for 5000 år siden, men det er svært sannsynlig – fuglefjellet ligger strategisk plassert ved kanten av Barentshavet, ikke langt fra Eggakanten og den rike Hjelmsøybanken. Sildeyngel driver nordover langs kysten her, lodda kommer inn til kysten for å gyte, og den mer mystiske tobisen holder også til i området.

Eggsankerne hadde inngående kjennskap til hvor det fantes egg i fuglefjellet, men de hadde ikke en forskningstilnærming. Den første som drev noe tilsvarende feltarbeid i Staurfjellet var læreren Kjell Vorum, som drev ringmerking av sjøfugl i fjellet for Stavanger Museum i 1949 og 1950. Han datt ned og døde under klatring i fjellet i 1950. Han kom som lærer til Svartvik skole høsten 1948 og var fra Lomnessjøen, Ytre Rendal i Hedmark. Etter dette besøkte Einar Brun ved Tromsø Museum fuglefjellet tidlig på 60-tallet og utover. Rob Barrett var med i 1969, da det ble anslått 120 000 hekkende par lomvi på Hjelmsøya. Brun besøkte Staurfjellet også på 70-tallet, men noen egentlig forskning ble ikke drevet i dette fuglefjellet, tilsvarende det som er gjort på Røst og på Hornøya.

Overvåkningen av sjøfugl på Hjelmsøya ble startet i 1984, og i 1985 ble det flyttet en brakke med helikopter fra Havøysund til Keila. Den skulle egentlig komme året før, men den var da fraktet til Akkarfjorden på Sørøya, og ikke til Akkarfjorden på Hjelmsøya som var planen. De første overvåkningsfeltene for lomvi ble lagt ut i 1984 og for krykkje i 1991, og det har således foregått overvåkning av lomvi og polarlomvi i mer enn 30 år i kolonien. Det ble gjort lite utover antallsovervåkning fram til 2004. En del fugl ble ringmerket, særlig på 80-tallet, og fugler fra denne tiden fanges ennå. Svein Mathiesen fra Havøysund ble samtidig ansatt som oppsyn i reservatet, og han har vært Tromsø Museums og Norsk Institutt for Naturforskning sin kontaktperson siden dette. Han har bidratt med kunnskap og praktiske ting som har vært uvurderlige for forskerne fra Tromsø.

I 2004 ble SEAPOP startet opp. Aktiviteten på Hjelmsøya ble dermed mangedoblet, med folk i arbeid fra tidlig i mai til midt i august. Behovet for et bedre husvære var prekær, og det ble satt av midler til bygging av ny hytte sesongen 2006. I slutten av juli 2006 sto ny hytte ferdig i Keila, på ei tomt eid av familien etter Alex Henriksen, en av de store eggsankerne midt i forrige århundre. Forsknings¬stasjonen i Keila har nå plass til minst seks felt¬arbeidere. Vi følger nå rundt 20 forskjellige sjøfuglarter på Hjelmsøya og øyene rundt, hvorav 14 arter er nøkkelarter i SEAPOP. De fleste av artene følges på Staurfjellet på Hjelmsøya, men overvåkning av havsule og lunde gjøres på Gjesværstappan (71°08'26"N 25°20'11"E), toppskarv følges på Lille Kamøy (70°51'08"N 23°03'47"E) i Hammerfest kommune og for storskarv følges en rekke kolonier i hele Vest-Finnmark. Arbeidet ledes av NINA og har hovedbase på instituttets feltstasjon i Keila (71°06’34’’ N 24°44’41’’ E).

Feltsesongen starter i begynnelsen av mai med sjekk av overlevelse for krykkje samt overvåkning av teist og ærfugl. Normalt er stasjonen deretter bemannet fra begynnelsen av juni til midt i august, med et opphold i slutten av juli/begynnelsen av august. Det er alltid to stykker til stede på stasjonen samtidig av sikkerhetsmessige grunner, og det kan være opp i seks stykker i arbeid i perioder.