Nøkkellokalitet Jan Mayen

Sjøfuglforekomstene på Jan Mayen ble kartlagt i 2010, og øya ble innlemmet som en nøkkellokalitet i SEAPOP i 2011. Jan Mayen er en vulkansk øy, og er også kjent som ”Djeveløya”. Den ble okkupert av Det Norske Meteorologiske Institut i 1922 og er hekkelokalitet for en rekke sjøfuglbestander i skjæringspunktet mellom Europa og Amerika.

Kontaktperson: Hallvard Strøm, Norsk Polarinstitutt

Beliggenhet og beskrivelse

Jan Mayen sett fra nordøstJan Mayen sett fra nordøst. I forgrunnen ligger vulkanen Beereenberg. Foto: www.jan-mayen.no

Jan Mayen ligger på 71°N, 8°30’V – midtveis mellom Island og Spitsbergen, og nærmere Grønland enn norskekysten. Øyas areal er 377 km2, og den domineres av det 2277 meter høye fjellet Beerenberg – Norges eneste og verdens nordligste aktive vulkan. Landskapet er preget av stien og sand, og vegetasjonen er sparsommelig og består stort sett av mose, lav og gress i tillegg til urter i nærheten av fuglekoloniene. I 2010 opprettet norske myndigheter et naturreservat på Jan Mayen som dekker nesten alt landareal i tillegg til det meste av territorialfarvannet rundt øya.

Øya ligger i overgangen mellom arktisk og borealt klima med relativt milde vintre og kalde somre. Månedlig middeltemperatur på Midt-Jan varierer mellom -6°C og +5°C. Årsnedbøren varierer med de topografiske forhold, men måles til omkring 700 mm på Midt-Jan. Øya er ofte dekt av tåke, og de omkringliggende havområdene er islagt mellom februar og april.

Adkomst

LandgangsfartøyForsyningsbåten ankommer Jan Mayen i juni. Dette landgangsfartøyet kan legges helt opp i fjæra. Foto: Erlend Lorentzen, Norsk Polarinstitutt

Adkomstmulighetene til Jan Mayen er svært begrenset. Det finnes flyplass på øya, men det er med få unntak kun Luftforsvarets fly som får lande der. Øya har ingen kaianlegg eller naturlig havn, og ilandstigning fra båt kan være risikofylt. Forsyninger og personell bringes til øya med Forsvarets C130 Hercules propellfly og med den årlige forsyningsbåten – et landgangsfartøy som ankommer i juni. Fartøyet bruker to-tre døgn på overfarten, avhengig av værforholdene. Også norske kystvaktskip besøker Jan Mayen iblant. Turister har ikke adgang til å gå iland uten tillatelse fra Fylkesmannen i Nordland, som er gitt det administrative ansvaret for Jan Mayen.

Dyre- og fugleliv

Voksne havhestHavhest (Fulmarus glacialis) er den mest tallrike fuglearten på Jan Mayen. Det totale antallet hekkende par er trolig over 200 000 (2015). Foto: Erlend Lorentzen, Norsk Polarinstitutt

Tidligere fantes det fjellrev (Vulpes lagopus) på Jan Mayen, men etter intensiv fangst på begynnelsen av 1900-tallet ble arten utryddet. Isbjørn (Ursus maritimus) kan forekomme når iskanten kommer nær nok, men det hører til sjeldenhetene. Øyas beliggenhet gjør den til et møtested for fuglearter fra både Europa og det amerikanske kontinentet. Sjøfuglkartleggingen i 2010 viste at det anslagsvis var 560 000 hekkende sjøfugl på Jan Mayen, fordelt på 16 arter, men de reelle tallene er etter alt å dømme høyere. Streifende enkeltindivider av et stort antall arter har også blitt observert på øya, blant annet vadere, svaner, ender og ulike rovfugl. Havhest (Fulmarus glacialis), polarlomvi (Uria lomvia) og alkekonge (Alle alle) var de mest tallrike fugleartene i 2010, da det ble talt 173 000 havhestreir, 111 000 voksne polarlomvi og 83 000 voksne alkekonge. Andre hekkende arter er krykkje (Rissa tridactyla), lunde (Fratercula arctica) , rødnebbterne (Sterna paradisaea), lomvi (Uria aalge), alke (Alca torda), teist (Cepphus grylle), ærfugl (Somateria mollissima), storjo (Stercorarius skua) og en rekke måkearter.

Menneskelig aktivitet

Olonkinbyen, Jan MayenOlonkinbyen huser de 18 fastboende på Jan Mayen, samt eventuelle besøkende. Foto: www.jan-mayen.no

Meteorologisk institutt har hatt stasjon tre ulike steder på Jan Mayen siden 1921, og med unntak av vinteren 1940-41 har det blitt gjort kontinuerlige meteorologiske observasjoner på øya. I dag utføres arbeidet av et mannskap på fire personer. Forsvaret har med sine 14 ansatte på øya ansvar for driften av Loran-C-stasjonen (navigasjonssystem etablert på 1960-tallet) og flyplassen, som ble anlagt i 1960.

Feltarbeid på sjøfugl

SEAPOPs prøvefelt på Jan MayenSEAPOPs prøvefelt på Jan Mayen. Røde punkter angir prøvefelter for havhest eller lomvi og polarlomvi, mens røde rektangler angir prøvefelter for storjo og måker. Kart: SEAPOP/Norsk Polarinstitutt

Feltarbeiderne fra SEAPOP jobber på Jan Mayen i juni og juli, med Forsvarets stasjon sentralt på øya som base. Herfra kan de nå prøvefeltene til fots eller ved hjelp av bil. Det er anlagt prøvefelt for overvåkning av havhest, polarlomvi, lomvi, storjo, polarmåke (Larus hyperboreus), gråmåke (Larus argentatus), svartbak (Larus marinus) og sildemåke (Larus fuscus). De største sjøfuglkoloniene ligger på den nordøstlige delen av øya, men den eneste adkomsten til disse koloniene er sjøveien, og den kan av sikkerhetsmessige årsaker ikke benyttes.

Bestandstellinger i prøvefelt utgjør hovedoppgaven til feltarbeiderne, som alltid jobber i lag à minst to personer. I tillegg overvåkes reir og reirhyller med tanke på å gi et estimat på årlig reproduksjonsrate. Fangst, ringmerking og diettundersøkelser inngår også som daglige oppgaver i lomvi- og polarlomvikoloniene, og noen av fuglene blir også utstyrt med lysloggere for studier av migrasjon.