Nøkkellokalitet Jan Mayen

Jan Mayen er Norges utpost i vest og ligger på grensen mellom Norskehavet og Grønlandshavet. Sjøfuglforekomstene på Jan Mayen ble kartlagt i 2010, og øya ble innlemmet som en nøkkellokalitet i SEAPOP i 2011. Jan Mayen er en vulkansk øy, og er også kjent som ”Djeveløya”. Den ble okkupert av Det Norske Meteorologiske Institut i 1922 og er hekkelokalitet for en rekke sjøfuglbestander i skjæringspunktet mellom Europa og Amerika.

Kontaktperson: Hallvard Strøm, Norsk Polarinstitutt

Vulkanen Beerenberg (2277 m.o.h i bakgrunnen) er et imponerende landemerke på Jan Mayen, men det er ikke ofte at hele fjellet er synlig. Lett eroderende vulkanske bergarter gir landskapet et helt spesielt preg (i forgrunnen), med både reirmuligheter og utfordringer for hekkende fugler. Foto: Erlend Lorentzen, Norsk Polarinstitutt

Beliggenhet og beskrivelse

Jan Mayen sett fra nordøstJan Mayen sett fra nordøst. Vulkanen Beereenberg dominerer. Foto: www.jan.mayen.no

Jan Mayen ligger på 71°N, 8°30’V – midtveis mellom Island og Spitsbergen, og nærmere Grønland enn norskekysten. Øyas areal er 377 km2, og den domineres av det 2277 meter høye fjellet Beerenberg – Norges eneste og verdens nordligste aktive vulkan, som er delvis dekket av is hele året. Landskapet er preget av stien og sand, og vegetasjonen er sparsommelig og består stort sett av mose, lav og gress i tillegg til urter i nærheten av fuglekoloniene. I 2010 opprettet norske myndigheter et naturreservat på Jan Mayen som dekker nesten alt landareal i tillegg til det meste av territorialfarvannet rundt øya.

Øya ligger i overgangen mellom arktisk og borealt klima, noe som gir relativt milde vintre og kalde somre. Månedlig middeltemperatur på Midt-Jan ligger mellom -6°C og +5°C. Årsnedbøren varierer med de topografiske forhold, men måles til omkring 700 mm på Midt-Jan. Øya er ofte dekket av tåke, og det kommer sjelden is i nærheten av øya.

Adkomst

LandgangsfartøyForsyningsbåten ankommer Jan Mayen i juni. Dette landgangsfartøyet kan legges helt opp i fjæra for lasting og lossing. Foto: Erlend Lorentzen, Norsk Polarinstitutt

Adkomstmulighetene til Jan Mayen er svært begrenset. Det finnes flyplass på øya, men det er med få unntak kun Luftforsvarets fly som får lande der. Øya har ingen kaianlegg eller naturlig havn, og ilandstigning fra båt kan være risikofylt. Forsyninger og personell bringes til øya med Forsvarets C130 Hercules propellfly og med den årlige forsyningsbåten – et landgangsfartøy som ankommer i juni. Fartøyet bruker normalt to-tre døgn på overfarten, avhengig av værforholdene. Også norske kystvaktskip besøker Jan Mayen iblant. Turister har ikke adgang til å gå iland uten tillatelse fra Fylkesmannen i Nordland, som er gitt det administrative ansvaret for Jan Mayen.

Dyre- og fugleliv

Voksne havhestHavhest (Fulmarus glacialis) er den mest tallrike fuglearten på Jan Mayen. Det totale antallet hekkende par er trolig over 200 000 (2018). Foto: Erlend Lorentzen, Norsk Polarinstitutt

Tidligere fantes det fjellrev Vulpes lagopus på Jan Mayen, men etter intensiv fangst på begynnelsen av 1900-tallet ble arten utryddet. Isbjørn Ursus maritimus kan forekomme når iskanten kommer nær nok, men det hører til sjeldenhetene. Øyas beliggenhet gjør den til et møtested for fuglearter fra både Europa og det amerikanske kontinentet. Sjøfuglkartleggingen i 2010 viste at det anslagsvis var 560 000 hekkende sjøfugl på Jan Mayen, fordelt på 16 arter, men de reelle tallene er etter alt å dømme høyere. Streifende enkeltindivider av et stort antall arter har også blitt observert på øya, blant annet vadere, svaner, ender og ulike rovfugl. Havhest Fulmarus glacialis, polarlomvi Uria lomvia og alkekonge Alle alle var de mest tallrike fugleartene i 2010, da det ble talt 173 000 havhestreir, 111 000 voksne polarlomvi og 83 000 voksne alkekonge. Andre hekkende sjøfuglarter er krykkje Rissa tridactyla, lunde Fratercula arctica, rødnebbterne Sterna paradisaea, lomvi Uria aalge, alke Alca torda, teist Cepphus grylle, ærfugl Somateria mollissima, storjo Stercorarius skua og en rekke måkearter.

Menneskelig aktivitet

Olonkinbyen, Jan MayenOlonkinbyen huser de fastboende på Jan Mayen, samt eventuelle besøkende. Foto: www.jan.mayen.no

Jan Mayen kan ha vært kjent allerede i vikingtiden, men ble med sikkerhet (gjen)oppdaget i 1607. Nederlandske hvalfangere etablerte hvaloljekokerier her på starten av 1600-tallet, og på det meste skal det ha vært omkring 1000 mennesker i sving på øya for å utvinne olje fra hvalspekk. Etter at hvalfangsten ble avsluttet rundt 1645 var det minimal aktivitet på Jan Mayen før en østerriks-ungarsk ekspedisjon utforsket og kartla øya i 1882-83. Norske revefangere opererte intensivt på Jan Mayen på begynnelsen av 1900-tallet, og øya ble annektert av Det Norske Meteorologiske Institut i 1922.

Meteorologisk institutt har hatt stasjoner tre ulike steder på Jan Mayen siden 1921, og med unntak av vinteren 1940-41 har det blitt gjort kontinuerlige meteorologiske observasjoner på øya. Målingene er og har alltid vært av stor betydning for utarbeidelsen av værmeldinger både i Norge og andre europeiske land. I dag utføres arbeidet av et mannskap på fire personer. I tillegg har Forsvaret, med sine 14 ansatte på øya, ansvar for drift og vedlikehold av kommunikasjons- og navigasjonssystemer, samt flystripa, som ble anlagt i 1960. Alle de 18 menneskene bor på øya i seks måneder av gangen før et nytt mannskap overtar.

Den menneskelige aktiviteten på øya begrenses stort sett til området rundt Olonkinbyen og flyplassen, som er unntatt fra vernebestemmelsene. En grusvei forbinder Olonkinbyen på sørsiden med Kvalrossbukta på nordsiden av øya, hvor forsyningsbåten som regel ankrer opp for å bringe i land proviant og materiell, samt laste opp avfall og annet som skal returneres til fastlandet. De ansatte på stasjonen kan benytte hele øya til rekreasjonsformål i tråd med vernebestemmelsene, og det finnes noen få hytter, derav fem tidligere fangsthytter, som er populære turmål.

Feltarbeid på sjøfugl

Lomvifangst på Jan MayenLomvi og polarlomvi fanges og ringmerkes som ledd i beregning av voksenoverlevelse. Klippekantene består av sand og løse steiner, og feltarbeiderne må sikres med tau under fangsten. Kart: Erlend Lorentzen, Norsk Polarinstitutt

Feltarbeiderne fra SEAPOP jobber på Jan Mayen i juni og juli, med Forsvarets stasjon sentralt på øya som base. Herfra kan de nå prøvefeltene til fots eller ved hjelp av bil. Det er anlagt prøvefelt for overvåkning av havhest, polarlomvi, lomvi, storjo, polarmåke Larus hyperboreus, gråmåke L. argentatus, svartbak L. marinus og sildemåke L. fuscus. De største sjøfuglkoloniene ligger på den nordøstlige delen av øya, men den eneste adkomsten til disse koloniene er sjøveien, og den kan av sikkerhetsmessige årsaker ikke benyttes.

Bestandstellinger i prøvefelt utgjør hovedoppgaven til feltarbeiderne, som alltid jobber i lag à minst to personer. I tillegg overvåkes reir og reirhyller med tanke på å gi et estimat på årlig reproduksjonsrate. Fangst, ringmerking og diettundersøkelser inngår også som daglige oppgaver i lomvi- og polarlomvikoloniene, og noen av fuglene (lomvi, polarlomvi og havhest) blir også utstyrt med lysloggere for studier av migrasjon.