Nøkkellokalitet Røst

Lenger ut i Norskehavet kan du ikke stå på fast grunn. Med sine store fuglefjell og unike lokalisering er Røst et naturlig valg som nøkkellokalitet. Her er det forsket på sjøfugl hvert eneste år siden slutten av 1950-tallet, og det er også her noen av de aller lengste overvåkingsseriene for sjøfugl i Norge er samlet inn.

Kontaktperson: Tycho Anker-Nilssen, NINA

Beliggenhet og beskrivelse

Skomvær fyr på Røst i LofotenHelt ytterst i Røst ligger Skomvær fyr med fuglefjellene i nordøst og Norskehavet på alle kanter. Nærmeste fastland er Bodø, 107 km rett øst. Foto: Tycho Anker-Nilssen

Røst kommune (ca. 67°30’ N 12°00’ E) er en liten samling øyer i havet mer enn 100 km vest for Bodø og fastlandet. Med sin ekstreme beliggenhet danner Røst det sørvestligste ytterpunktet for Lofoten og Vestfjorden, Norges største øygruppe og fjordområde. Den særegne topografien på Røst byr på alt fra åpne landskap til steile fuglefjell, fordelt på bare 10,4 km2. Den største øya er det flate Røstlandet i nordøst som huser kommunens befolkning (566 personer i 2014). Her finner vi også flyplassen og Røstlandet naturreservat (opprettet 1997) med rike våtmarksområder. Mot sørvest ligger Røstøyan landskapsvernområde med de høye fuglefjellsøyene Vedøy, Storfjellet, Ellefsnyken, Trenyken og Hernyken på rekke og rad og Skomvær fyr som den ytterste utpost. De tre nykene utgjør Nykan naturreservat (opprettet 2002). Røst er omkranset av åpent hav, men øygruppen ligger på et grunt platå og har hundrevis av holmer og skjær. Med en tidevannsforskjell på opptil 3-4 m hver måned skaper dette sterke tidevannsstrømmer og særdeles grumsete farvann for ferdsel med båt.

Adkomst

Til Røst kommer man med ferge fra Bodø (via Moskenes) så godt som daglig, eller med fly fra Bodø (via Leknes) med to avganger daglig om sommeren (en gang daglig i helgene). Gassferga (ny i 2012) bruker mindre enn 4 timer over Vestfjorden på direkteruten, flyet kun 20-25 minutter. På Røst kan man bo på rorbu, i utleiehytter, på Fiskarheimen eller bryggehotellet. Det er flere utesteder, og en taxi trafikkerer de 17 km med veier som finnes på Røstlandet.

Dyre- og fugleliv

Voksen lunde (Fratercula arctica) med sildLunde med en nebbfull stor sildeyngel til ungen. Foto: Tomas Aarvak

I tillegg til å være sentrum for det verdenskjente Lofotfisket etter skrei sent på vinteren, er Røst mest berømt for sin store hekkebestand av lunde Fratercula arctica. På slutten av 1970-tallet hadde ikke Røst bare Norges største fuglefjell, men også verdens største lundekoloni med nær 1,5 millioner hekkende par. Siden den gang har dessverre denne bestanden gått kraftig tilbake som følge av matmangel og sviktende ungeproduksjon, men kommunen har også betydelige bestander av en rekke andre sjøfuglarter, bl.a. havhest (Fulmarus glacialis), havsvale (Hydrobates pelagicus), stormsvale (Oceanodroma leucorhoa), toppskarv (Phalacrocorax aristotelis), ærfugl (Somateria mollissima), krykkje (Rissa tridactyla), lomvi (Uria aalge), alke (Alca torda) og teist (Cepphus grylle). Selv i dag er likevel disse bestandene små sammenlignet med lundebestanden, og en markant tilbakegang er registrert for de fleste av dem.

I Norge er det ingen annen lokalitet nord for polarsirkelen hvor det er registrert så mange fuglearter som på Røst. Den samlede artslista teller nær 300 arter. Mye av forklaringen ligger i den ekstreme beliggenheten og det varierte landskapet. Havfuglene kommer tett på og våtmarkene tiltrekker seg mange andefugler og vadere. På høsttrekket er Lofoten som en trakt som munner ut i Røst. I mangel av busker og trær andre steder virker de små lommene av vegetasjon i enkelte hager virker som magneter på mange småfugler. Her observeres de enkelt, og det er stadig flere amatørornitologer som kommer til Røst i september-oktober for å se etter sjeldenheter.

Menneskelig aktivitet

Krykkjekoloni i nedlagt fiskebruk på RøstTuristbåten «Inger Helen» til kai ved rorbuene på Kårøya som også byr på nærkontakt med sjøfugler Foto: Tycho Anker-Nilssen

Røst er først og fremst et fiskerisamfunn, men i hekketiden for sjøfugl er det lite fiskeriaktivitet. Turistene som oppsøker Røst om sommeren kommer først og fremst for å oppleve fuglelivet på nært hold, selv om områdets rike bestander av stor torsk, sei og kveite også tiltrekker seg mange sportsfiskere. Det går daglige båtturer langs fuglefjellene som byr på nærkontakt med sjøfugl i deres rette miljø, gjerne også en omvisning på Skomvær fyr når værforholdene tillater det.

Feltarbeid på sjøfugl

Gammel feltstasjon på Hernyken i LofotenFeltstasjonen på Hernyken ca. 1970. Foto: Erik Aspegren

Sjøfuglforskningen på Røst startet allerede på slutten av 1950-tallet og er videreført årlig gjennom en rekke prosjekter helt fram til i dag. Kunnskapen om sjøfuglbestandene her er derfor langt bedre enn for de fleste andre steder på Norskekysten. Dette gjelder ikke minst lundebestanden, som har vært fokus for de mest omfattende studiene. I dag omfatter undersøkelsene likevel omkring 20 arter sjøfugl, hvorav 10 arter er nøkkelarter i SEAPOP. Arbeidet ledes av NINA og har hovedbase på instituttets feltstasjon på sørsiden av Hernyken (67°26’ N 11°52’ E).

Utgangspunktet for feltstasjonen på Hernyken var en primitiv hytte på 7 m2 med jordgulv. Den ble laget på 1930-tallet av en gammel båt som var dratt på land og vendt opp-ned. Da Svein Myrberget fra Statens Viltundersøkelser på Ås startet lundeforskningen på Hernyken i 1964 oppførte han et tilbygg på 10 m2. Denne hytta gjorde nytten som soverom, kjøkken, stue og arbeidsrom for personellet gjennom 45 år. Først i 2009 ble den skiftet ut med et moderne, full-isolert stasjonsbygg som er nøye tilrettelagt for virksomheten. Instituttet disponerer også hytta «Alkebåde» på Vedøy, en to-etasjers tømmerhytte som ble flyttet dit fra Røstlandet på slutten av 1950-tallet. Hytta ble benyttet av den sveitsiske professoren Beat Tschanz og hans studenter til adferdsforskning på sjøfugl gjennom 25 år.

Feltstasjon på Hernyken i LofotenSlik ser dagens feltstasjon ut etter renoveringen i 2009. Foto: Tycho Anker-Nilssen

Feltarbeidet starter som vanlig med taksering av lundebestanden på Hernyken i begynnelsen av mai. Fra tidlig i juni er feltstasjonen kontinuerlig bemannet i omlag to måneder før den stenges for året i første halvdel av august. Av sikkerhetsmessige grunner er det alltid minst to personer til stede, i de mest arbeidskrevende periodene som regel 3-4.