Nøkkellokalitet Vest-Agder

Nøkkellokalitet Vest-Agder har øya Rauna i Farsund kommune som hovedlokalitet, men omfatter også flere lokaliteter i Mandal kommune. Disse er omtalt hver for seg i den følgende teksten.

Kontaktperson: Svein-Håkon Lorentsen, NINA

Rauna

Rauna har en stor sjøfuglkoloni i sørnorsk målestokk, og øya har vært nøkkellokalitet i SEAPOP siden 2008. Hekkefuglfaunaen er først og fremst dominert av måkefugler, men også skarv og andefugl hekker i betydelig antall. Utenfor hekketiden er lokaliteten av stor betydning for rastende vade- og andefugler under trekket, mens sjøområdene rundt øya er viktige overvintringsområder for kystbundne sjøfugler. Hele øya ble vernet som sjøfuglreservat i 1980.

Flyfoto over RaunaRauna ligger like utenfor Lista. Havområdene er grunne og øya grenser til andre viktige fugleområder. På dette fotoet (18. april 2011) sees Kviljoodden i øst og Fuglevika i vest. Foto: www.norgeibilder.no (TerraTec AS) Småbåt ved RaunaFra havna på Rauna. Foto: Knut S. Olsen Måker og skarv på RaunaBlandet koloni av mellomskarv, sildemåke og gråmåke på Rauna. Foto: Tor A. Olsen Gravrøys og fyr på RaunaRauna sett fra øst den 11. juni 2005. I forgrunnen sees brakkvannsdammen på øya, bak denne ligger gravrøysa med fyrlykta og steinhuset. Foto: Knut S. Olsen

Beliggenhet og beskrivelse

Rauna (58° 33,5’ N, 6° 40’ E) er en liten, lav rullesteinsøy som ligger i Farsund kommune, Vest-Agder. Øya ligger en god kilometer utenfor fastlandet, og er den eneste øya utenfor Listahalvøya. Sjøområdene mellom Rauna og fastlandet er svært grunne og inngår i verneområdene langs Listastrendene. Hele øya og de nærmeste sjøområdene er sjøfuglreservat. Reservatet dekker et areal på ca. 256 daa, men bare omkring 120 daa ligger over normalt høyvann. Omkring 50 daa er dekket av vegetasjon (gress og urter), resten består av rullestein. Rauna er en del av Lista-morenen. Det er en stor gravrøys på øya og en fyrlykt er plassert på toppen av denne. Den eneste andre bygningen på øya er en steinhytte; en del av Østhassel redningsstasjon som var virksom fra 1872 til 1972. Den lille havna på øya stammer også fra denne virksomheten. Området er svært værhardt, og under stormer skyller sjøen over store deler av øya.

Adkomst

Adkomst er kun mulig med båt. Havområdene utenfor Lista er svært værharde og selv sommerstid kan det være vanskelig å komme på land på Rauna. Havna er dårlig og det er kun mulig å fortøye mindre båter på en god måte. Det er ilandstigningsforbud på hele øya og forbudt å bevege seg nærmere øya enn 50 meter i perioden 15. april - 15. juli. Grunneiere og rettighetshavere omfattes ikke av dette forbudet, og dette gjelder i praksis ganske mange, siden øya er felleseie for en rekke grunneiere fordelt på gårdene Vesthassel, Østhassel og Kviljo.

Dyre- og fugleliv

Hekkefuglfaunaen på Rauna var tidligere variert, med store kolonier av småmåker (hettemåke (Chroicocephalus ridibundus) og fiskemåke [Larus canus]), terner (rødnebb- [Sterna paradisaea], makrell- [Sterna hirundo] og splitterne [Sterna sandvicensis]), flere forskjellige vadefugler, teist (Cepphus grylle) og ender. Stormåkene var på 1970-tallet i mindretall. Fra vernetidspunktet i 1980 og frem til årtusenskiftet var imidlertid bestanden av stormåker og ærfugl (Somateria molissima) i kontinuerlig vekst. Fiskemåke- og ternekoloniene kollapset på slutten av 1990-tallet etter mange år med dårlig produksjon.

Etter årtusenskiftet har grågås (Anser anser), storskarv (Phalacrocorax carbo sinensis) (kontinental underart) og toppskarv (Phalacrocorax aristotelis) kommet til som nye faste hekkefugler på Rauna. Gravand (Tadorna tadorna), stokkand (Anas platyrhynchos) og sandlo (Charadrius hiaticula) hekker også årvisst på lokaliteten.

Steinkobbe og havert sees jevnlig på Rauna, men yngler ikke her. Minken har heldigvis vært fraværende siden 1990-tallet.

Menneskelig aktivitet

I tillegg til redningsstasjonens og fyrvesenets aktiviteter har det foregått eggsanking, sauebeite, jakt og innsamling av drivved på Rauna. Tradisjonen med innsamling av drivved var medvirkende til at samtlige grunneiere i sin tid ble unntatt fra ferdselsforbudet i hekketiden, men egentlig opphørte denne aktiviteten lenge før dette.

Eggsanking var frem til vernetidspunktet i 1980 omfattende og ble ikke gjennomført på den skånsomme måten som en kjenner fra bl.a. fuglevær i Nord-Norge. I praksis var det ofte ren plyndring, der samtlige egg av alle arter ble tatt, gjerne seint i rugetiden. Eggene ble i liten grad brukt til menneskeføde og en kjenner bl.a. til at eggene ble brukt som gjødsel på åkrene, der et egg ble knust på hver kålplante. Det er ikke åpnet for eggsanking i verneforskriften. Aktiviteten pågikk likevel i noen år etter vernetidspunktet, men tok etter hvert slutt. Rauna har jaktforbud frem til og med 1. oktober. Etter dette er det mye jakt på ender, gjess og skarv i de periodene det er mulig å komme på land på øya. Særlig populært er skumringsjakt på andefugl som kommer inn for overnatting. De store mengdene gressender og gjess som ofte holder seg på Rauna i september forsvinner derfor som regel ganske fort etter 2. oktober.

Det er tradisjon for sauebeite på Rauna, men i nyere tid har beitingen vært nokså begrenset. Etter år 2000 har imidlertid beitetrykket økt betydelig og dette har gått sterkt utover vegetasjonen. Store områder som var dekket med høy vegetasjon av gress, strandrug, brennesler og andre urter har nå forsvunnet. Særlig i år med langvarig tørke i mai og juni har det vært fullstendig snaubeitet på Rauna. Utover høsten blir øya ofte fullstendig nedbeitet, slik at vegetasjonen får en dårlig start på neste års vekstsesong. Det største problemet med dette er at det blir lite skjul for fugleunger og -reir, med stort tap av egg og unger som resultat. Det er spesielt ærfugl og sildemåke (L. fuscus) som rammes av dette, og hundrevis av ærfuglegg og sildemåkeunger etes årlig av svartbak (L. marinus), gråmåke (L. argentatus) og kråke (Corvus cornix).

Feltarbeid på sjøfugl

Reirtelling på RaunaReirtelling på Rauna foregår ved at man går manngard. Foto: Knut S. Olsen

Sjøfuglarbeidet på Rauna startet opp tidlig på 1970-tallet med reirtellinger og ringmerking. Fra 1980 til 1987 ble det gjennomført bestandstakseringer for fylkesmannen, stort sett i form av individtellinger, samt ringmerking av måkeunger. Fra 1988-sesongen kom Rauna inn i «Det nasjonale overvåkingsprogrammet for sjøfugl», og det har siden blitt gjennomført årlige totaltellinger av reir. Rauna var en av de første lokalitetene der en tok i bruk fargeringer på måker, en praksis som startet i 1995. Hekkesuksess for enkelte arter har blitt kvantifisert helt siden 1988, mens registrering av ungeproduksjon hos stormåker først kom skikkelig i gang etter årtusenskiftet. Siden innlemmingen i SEAPOP i 2008 er det som regel personell tilknyttet Norsk Ornitologisk Forening som har gjennomført feltarbeidet på Rauna.

Mandal

SEAPOP-lokalitetene i Mandal består av til sammen fem øyer, hvorav fire ligger sammen to og to. Disse er valgt ut som overvåkingslokaliteter for to måkearter da de har hatt en relativt stabil bestand siden begynnelsen av 80-tallet, samt at de er forholdsvis lett tilgjengelige.

Ryvingen fyr på SlettingeneSlettingene ligger ytterst i Mandalsskjærgården, og her ser vi inn på Ryvingen fyr. Foto: Morten Helberg Småbåt ved SlettingeneSEAPOP-koloniene er best tilgjengelige med småbåter, og de besøkes noen få timer av gangen. Her ser vi ned i sundet mellom Lille og Store Slettingen. Foto: Morten Helberg Ringmerkede gråmåkerMandals eldste gråmåke ble merket på Klovholmene 11.6.1988, og sees her nederst på bildet tatt på Vestre Klovholmen 29.4.2014. Dette er en hann, og vi kan se den noe mindre hunnen i paret sitte lengre opp med fargering, hun ble merket på Hummerholmen 4 kilometer lengre vest, i 1998. Foto: Morten Helberg

Beliggenhet og beskrivelse

De østligste koloniene i Mandal kommune heter Store og Lille Slettingen (57° 57,5’ N, 7° 29,4’ E). Videre finner vi lenger vest Storøy (57° 59,4’ N, 7° 26,1’ E), og helt vest, nær grensen til Lindesnes kommune, finner vi Østre og Vestre Klovholmene (58° 00’ N, 7° 20’ E). Slettingene og Klovholmene har vært vernet som naturreservat siden 1980, mens Storøy ikke er vernet. Slettingene er adskilt fra hverandre med et smalt sund. Øyene er samlet omtrent 700 meter i utstrekning, og arealet er på 100 daa. Storøy er 900 meter fra sør til nord, og dekker et areal på 200 daa. Klovholmene er også adskilt av et lite sund, og øyene er kun 250 meter i utstrekning og 26 daa i areal. Ingen av øyene har vært bebodd i nyere tid, og det er ingen bygninger på øyene. Alle øyene ligger forholdsvis langt ute i skjærgården og er dermed påvirket av det kystoseaniske klimaet vi finner på Sørlandskysten. Stedsnavnet Slettingene beskriver godt topografien her, og bergartene som dominerer på disse øyene er gneis og migmatitt. Dette er relativt kalkfattige, sure og næringsfattige bergarter som er motstandsdyktige mot forvitring. En berggrunn preget av slike bergarter setter visse begrensninger for plantelivet, men vi finner en del urtevegetasjon og lyng på disse øyene, og Storøy er den eneste som regelmessig blir beitet av sau. Det er ingen trær på Slettingene, men både Storøy og Klovholmene har noen få bjørker (Betula pubescens), sitkagraner (Picea sitchensis), og einer (Juniperus communis).

Adkomst

Slettingene, Storøy og Klovholmene er kun tilgjengelige med mindre båter, og selv om disse kystområdene normalt ikke har veldig røffe værforhold i sommerhalvåret kan det være en del sjø rundt øyene. Alle har naturlige havner for mindre fartøy, slik at det er forholdsvis sjeldent at det ikke er mulig å legge til. Slettingene og Klovholmene er fredet som naturreservat, og har ferdselsforbud fra 15. april til 15. juli.

Dyre- og fugleliv

Fuglelivet på alle disse øyene er dominert av måker, og den mest tallrike arten er sildemåke av den sørlige underarten (Larus fuscus intermedius). I tillegg til sildemåka overvåkes gråmåkene (L. argentatus) i SEAPOP-prosjektet. Av andre fuglearter finner vi hekkende svartbak (L. marinus), fiskemåke (L. canus), grågås (Anser anser), ærfugl (Somateria molissima) og tjeld (Hamentopus ostralegus). Vestre Klovholmen hadde i 1998 Vest-Agders første par av hekkende toppskarv (Phalacrocorax aristotelis), men arten har trolig ikke hekket her senere. Slettingene har regelmessig hekkende gravand (Tadorna tadorna), stokkand (Anas platyrhynchos) og trolig enkelte år teist (Cepphus grylle).

De aller fleste øyene på Sørlandskysten er så nært land at de potensielt kan koloniseres av mink (Neovison vison) hvert eneste år. Det er kun på Store Slettingen arten har vært påtruffet siden overvåkingen ble opprettet i 2008. Slettingene inngår i dag i et program for fjerning av mink i regi av Statens naturoppsyn (SNO). Av andre dyrearter observeres det jevnlig havert (Halichoerus grypus) og steinkobbe (Phoca vitulina) ved Slettingene, og nise (Phocoena phocoena) forekommer ved alle lokalitetene. Mer uvanlig var en flokk spekkhoggere (Orcinus orca) utenfor Slettingene i mai 2014. På Storøy og Klovholmene sees år om annet rådyr (Capreolus capreolus), og som en kuriositet kan det nevnes at disse noen ganger spiser en del måkeegg.

Menneskelig aktivitet

Det er forholdsvis lite menneskelig aktivitet ved disse øyene unntatt yrkes og fritidsfiske, som foregår hele året. En viss påvirkning på fuglelivet kan dette ha, da det ofte settes garn helt nært land. Ellers foregår det for eksempel lite eller ingen eggsanking, og kun noe sjøfugljakt på høsten. Etter fredningsperiodens slutt 15. juli er det en del forstyrrelser fra båttrafikk, og det er uheldig for en del måker, grågjess, ærfugl og gravender, da ungene fremdeles ikke er flygedyktige

Feltarbeid på sjøfugl

Det har foregått ringmerking på disse øyene siden begynnelsen av 80-tallet, først og fremst av måker og terner. Merking med fargeringer startet i Mandal i 1997. I 1988 kom Slettingene med i «Det nasjonale overvåkingsprogrammet for sjøfugl», og siden den gang har alle reir blitt talt opp årlig på de to øyene. Fra og med 2008-sesongen har Slettingene sammen med Storøy og Klovholmene vært nøkkellokaliteter i SEAPOP i Vest-Agder for artene gråmåke og sildemåke.

Feltarbeidet på øyene i Mandal foregår ved at personell fra Norsk Ornitologisk Forening kjører ut og gjør registreringer og / eller merking av fugl noen timer av gangen. Det legges stor vekt på at arbeiderne skal bevege seg forsiktig rundt på øyene slik at forstyrrelsen blir så liten som mulig. Under de klimatiske forholdene på Sørlandskysten er det ofte for varmt midt på dagen til at det er tilrådelig å være lenge i koloniene av gangen, så feltarbeidet gjøres ofte på morgener og kvelder.