Hvordan studeres fuglenes diett?

Siden sjøfugl streifer over store og så godt som utilgjengelige havområder gjennom store deler av året er studier av sjøfuglenes næringsvalg og hvordan de reagerer på variasjonen i næringstilgangen ofte begrenset til observasjoner på hekkeplasser og i de nære beiteområdene.

Krykkje med ungeEn krykkje mater ungen sin. Foto: Rob Barrett Gulpebolle fra toppskarvI denne gulpebollen fra en toppskarv kan man tydelig se flere otolitter (øresteiner) fra fisk. Foto: Svein-Håkon Lorentsen

Hekketiden er en meget stressende periode, for fuglene kan ikke streife langt fra kolonien - de må tilbake til reiret for å passe egg eller unger. I tillegg må de finne mat til både seg selv og til ungen(e).

Ulike typer diettprøver

I SEAPOP overvåker vi hva sjøfuglene spiser ved regelmessig å ta prøver av maten de har i magen eller bærer i nebbet hjem til reiret. Måten vi samler inn næringsprøver på varierer fra art til art, men de fleste prøvene tar vi i hekketiden, både fra voksne og unger. Utenom hekketiden er man som regel begrenset til å analysere fugler som har omkommet av årsaker som ikke direkte skyldes endringer i deres mattilbud, for eksempel fugler som har druknet i fiskeredskap. Det finnes imidlertid flere indirekte metoder som også kan brukes i hekketiden for å undersøke hva slags hovedtype byttedyr (fisk, krepsdyr) sjøfuglene har spist for en stund tilbake. Mest anvendt i dag er biokjemiske, molekylære eller genetiske analyser av ulike typer kroppsvev (blod, fjær, fettvev), for eksempel ved å måle forekomst av noen stabile isotoper av nitrogen og karbon som finnes i ulike mengder i organismer på ulike trofiske nivå i næringskjeden. Hva du har spist vil til enhver tid reflekteres i isotopverdiene i de vevene du fornyer. Mens blodet fornyes raskt og bare kan avdekke dietten noen uker tilbake, omsettes fettvev langsommere og reflekterer dietten over en måned eller to. Fjær vil derimot reflektere dietten i de ukene de vokste ut og gir derfor ekstra gode muligheter siden ulike fjær skiftes ut (mytes) til ulike tider på året.

Gulpeboller

Hos mange arter (f.eks. måker) vil unger og voksne fugler ofte gulpe opp det de nettopp har spist når de blir forstyrret, noe som gjør det enkelt å bestemme byttedyrenes art og størrelse. I tillegg gulper noen arter (bl.a. skarver og joer) opp boller av ufordøyelige matrester, for eksempel bein og øresteiner (otolitter) av fisk, krabbeklør, o.l., som lett kan samles inn og senere bestemmes og måles i laboratoriet. Unge og voksne måkefugler gir også lett fra seg mageinnholdet når de blir fanget eller skremt. Disse matrestene inneholder også otolitter og andre fragmenter som kan brukes til å bestemme arter og størrelser på byttedyrene. For de fleste fiskeartene finnes det heldigvis gode vekstkurver som gjør det enkelt å omregne otolittstørrelse til fiskestørrelse.

Polarlomvi med blekksprutDenne polarlomvien har fanget en blekksprut som den vil mate ungen sin med. Avleveringen skjer som regel uhyggelig fort, så det gjelder å følge med. Foto: Erlend Lorentzen

Observere matlevering

For lomvi, alke, teist og delvis også lunde kan man bruke kikkert eller teleskop for å se hva de voksne har i nebbet når de kommer inn til kolonien. Det er imidlertid tilrådelig å fange enkelte individer for å kontrollere at bestemmelsene er korrekte og få mer nøyaktige data på byttedyrstørrelse. Dette gjelder særlig hos lunde, som kan ha flere titalls små fisk eller krepsdyr i nebbet, noe som er ganske umulig å telle og identifisere godt med kikkert. De siste årene har høyoppløselig, digital fotografering med god optikk og billedstabilisator vist seg å være et velegnet hjelpemiddel i arbeidet på flere av disse artene, særlig når fangst eller manuell observasjon av ulike årsaker er vanskelig.