Genetiske studier

Av Tycho Anker-Nilssen – sist endret 22.11.2011
For å finne fram til betandstilhørighet gjennom genetiske studier må man utføre analyser av genetisk materiale i hekkebestandene og sammenligne dette med genetisk materiale samlet inn i de ulike områdene. I hvilken grad populasjonsgenetiske studier kan brukes til å fastslå bestandstilhørighet vil være avhengig av hvilke metoder som brukes. Dette er fordi de ulike metodene baserer seg på analyser av ulike genetiske markører.
Bruken av genetiske markører for å bestemme bestandstilhørighet hos sjøfugl stiller to forutsetninger:
 
  1. At den genetiske variasjonen innenfor den aktuelle arten er geografisk strukturert. Dette vil avhenge av artens populasjonsgenetiske historie. Her vil man kunne finne gradsforskjeller som spenner fra fullstendig fiksering av genotyper i ulike områder til panmiktiske populasjoner.
  2. At man har tilfredsstillende oversikt over den geografiske fordelingen av den genetiske variasjonen. Dette forutsetter et betydelig arbeid for hver enkelt art fordi det må samles inn materiale fra hekkekolonier i hele artens utbredelsesområde. Deretter må dette omfattende materialet screenes for ulike genetiske markører.
En tilfredsstillende oversikt over genetiske markører (som nevnt under punkt 2 over) er ennå ikke utarbeidet for noen sjøfuglart. Noe arbeid er imidlertid gjort for alkefugl (Moum et al. 1991, 1994, Birt-Friesen et al. 1992, Friesen et al. 1993, 1996a, b, Moum et al. 1994, Kidd & Friesen 1998, Moum & Árnason 2001) og ærfugl (Tiedemann & Noer 1998). Basert på de studiene som er gjort så langt ser det ut som om den romlige variasjonen i genetisk struktur varierer mye mellom ulike arter (Friesen 1997). Mye arbeid gjenstår derfor før kartlegging av genetiske strukturer kan brukes til å anslå bestandstilhørighet.