Ringmerking

Den sikreste måten å vite hvor en fugl kommer fra er gjennom funn av ringmerkede individer. Ringmerking består i å fange en fugl, sette en metallring på fuglens fot og så slippe den igjen i håp om at fuglen blir funnet senere. Ringene lages i forskjellige størrelser som passer til ulike arter. På ringen står det en adresse og et individuelt nummer som identifiserer det enkelte individet. Metodikken er avhengig av at de som finner fuglen sender opplysninger om hvor og når fuglen ble funnet til adressen på ringen. Med gjenfunn av mange individer av en art, får man etter hvert tegnet et bilde av viktige overvintringsområder og trekkruter for arten.
Ringmerket krykkjeRing- og fargeringmerket krykkje. (Bilde: Signe Christensen-Dalsgaard) Ringmerking er en metode som er blitt brukt i mer enn 100 år. I Norge begynte man med ringmerking i 1914, og mer enn fem millioner fugl er blitt merket siden. Antall fugl som er merket øker for hvert år, og nådde ca. 250 000 i 2000. Av alle fuglene merket i Norge gjennom årene er nesten 100 000 individer (fordelt på litt mer enn 140 arter) funnet igjen. I tillegg er mer enn 11 000 fugler merket i utlandet blitt funnet igjen i Norge. I Europa er det beregnet at mer enn 120 millioner fugl har blitt merket, og at det foreligger mer enn to millioner gjenfunn. Ca. fire millioner fugl merkes hvert år i Europa. Ringmerkingen i Norge er koordinert av en sentral ved Stavanger Museum, slik at alle ringene nå er merket med adresse i Stavanger. Alle som ringmerker fugl skal ha lisens, noe som bl.a. krever at de tar et omfattende kurs i ringmerking.
 
I SEAPOP merkes alle sjøfuglene som blir fanget i de forskjellige underprosjektene på denne måten.
 
En god illustrasjon av hvordan ringmerking hjelper oss å finne hvor fuglene kommer fra, kan hentes fra en episode midt i april 1985. En rekke uheldige omstendigheter førte til at ca. 200 000 lomvi druknet i torskegarn utenfor Troms under vårfisket. Av disse ble mer enn 2 500 individer samlet inn og 12 individer ble funnet med ring. Det viste seg at fire var merket i kolonier i Nord-Norge, fem på Shetland og tre i Nordvest-Russland. Alle var unge, ikke-hekkende fugler, og disse i tillegg til både tidligere og senere funn av lomvi vinterstid viser at kysten av Nord-Norge er en viktig samlingsplass for unge lomvi fra hele Europa. Med andre ord har Norge et stor, internasjonalt forvaltningsansvar for denne arten, i alle fall sent på vinteren.