De ulike artenes verneverdi rangeres blant annet etter internasjonale avtaler (Bonn- og Bern-konvensjonen) samt den norske rødlisten (Kålås et al. 2006). I tillegg har man i en rekke utredninger rangert de ulike sjøfuglartenes verneverdi ved å sammenligninge deres bestandsstørrelse innenfor et risikoområde med de tilsvarende nasjonale og internasjonale forekomstene.
Denne kunnskapen er systematisert for bruk i miljøutredninger på norsk sokkel (Anker-Nilssen 1987). Kriteriene for verneverdien til en sjøfuglbestand angis da i henhold til geografisk nivå (regional, nasjonal og internasjonal verdi) og bestandens antatte restitusjonsevne (god, moderat, dårlig). Bestander av arter med god restitusjonsevne regnes som internasjonalt verneverdige dersom de i størrelse utgjør minst 10 % av internasjonal bestand (som regel den europeiske). Bestander av arter med henholdsvis middels og dårlig restitusjonsevne regnes som internasjonalt verneverdige dersom de utgjør henholdsvis 5 % og 2,5 % av internasjonal bestand. Disse grenseverdiene er halvert for nasjonalt verneverdige bestander og ytterligere halvert for bestander med regional verneverdi. Dette prinsippet er også anvendt i arbeidet med å identifisere spsielt miljøfølsomme områder (SMO, Moe et al. 1999) og særlig verdifulle områder (SVO, Systad et al. 2003). I SVO-modellen er også artenes rødlistestatus gitt ekstra vekt.
Et av målene i SEAPOP er å utarbeide en operativ base med relevante data over de bestandsstørrelser som til enhver tid må inngå i beregningsgrunnlaget for verneverdi, og holde denne løpende oppdatert etter hvert som nye data tilkommer nasjonalt og internasjonalt. Som et første trinn i dette arbeidet har vi nylig beregnet regionale og nasjonale bestandsstørrelser for for de viktigste hekkende sjøfuglartene langs det norske fastlandet (Barrett et al. in press).
Begrepet verneverdi er tillagt en rekke dimensjoner, alt etter formålet med verdisettingen. Både internasjonale forpliktelser og nasjonale hensyn er vurdert i ulike sammenhenger. De ulike nasjonale hensyn favner vidt, og omfatter ofte også ikke-biologiske forhold. For sjøfugl kan dette f.eks. være deres kulturelle verdi for lokalbefolkningen på kysten (bl.a. for egg, dun, jakt og fangst) og deres opplevelsesverdi for naturbasert turisme og allment friluftsliv.
Referanser
- Barrett, R.T., Lorentsen, S.-H. & Anker-Nilssen, T. in press. The status of seabirds breeding in mainland Norway. - Atlantic Seabirds.
- Kålås, J. A., Viken, Å. and Bakken, T. (eds.) 2006. Norsk Rødliste 2006 - 2006 Norwegian Red List. - Artsdatabanken, Trondheim.
- Moe, K.A., Anker-Nilssen, T., Bakken, V., Brude, O.W., Fossum, P., Lorentsen, S.-H. & Skeie, G.M. 1999. Spesielt Miljøfølsomme Områder (SMO) og petroleumsvirksomhet.
- Implementering av kriterier for identifikasjon av SMO i norske farvann med fokus på akutt oljeforurensning. - Alpha Miljørådgivning Rapport nr. 1007-1, Alpha Miljørådgivning, Havforskningsinstituttet, NINA•NIKU og Norsk Polarinstitutt, 51 pp. + CD-ROM m/web-atlas.
- Systad, G.H., Bakken, V., Strøm, H. & Anker-Nilssen, T. 2003. Spesielt Verdifulle Områder (SVO) for sjøfugl i Barentshavet - implementering av kriterier for identifikasjon av SVO i den norske delen av Barentshavet. - Rapport, Norsk institutt for naturforskning og Norsk Polarinstitutt, Tromsø, 30 pp.