Under normale betingelser (tilnærmet normalfordelt miljø) vil de forurensningsnivåene en kjenner til i dag redusere bestanden med 28 % i løpet av 50 år. Under dårlige hekkebetingelser blir bestanden betydelig redusert, selv uten forurensning (henholdsvis 57 % med forurensning og 47 % uten forurensning), og tilsvarende vil bestanden øke både med (19 %) og uten (46 %) forurensning under gode miljøbetingelser (se figur 2, simulering av bestandsutvikling i en måkebestand). Beregninger av sannsynligheten for at bestanden skal halveres viser at under dårlige hekkebetingelser så er det 79 % sjanse for halvering etter 50 år, mens uten forurensning er det 55 % sannsynlighet for en halvering med samme tidsperspektiv.
En simulering med reduksjon av OC-nivåene med 30 % over tid synes å ha liten effekt under normale hekkebetingelser. Under dårlige hekkebetingelser vil en reduksjon i OC-nivåene gi en sannsynlighet for en halvering av bestanden på 69 %, mens den vil være 79 % uten en reduksjon i OC nivåer. Bruk av stoffer som PCB og DDT er nå forbudt i de fleste land. Likevel vil de under enkelte miljøforhold som vist her fortsatt ha store negative konsekvenser for bestandsutviklingen i mange år framover.
Variasjon i kjønnsratio på unger som produseres har en betydelig effekt på bestandsutviklingen. Dette er en ny og uroende effekt som er vist hos sildemåke. Rugende hunner med høye nivåer av OC produserer flere døtre enn sønner, men døtrene har lavere overlevelse enn sønnene, noe som resulterer i en svært skjev kjønnsratio av unger som overlever (kun 30 % hunner overlever). En mulig forklaring er at OC virker som hormonhermer og stimulerer hunner med høye OC-verdier til å produsere døtre. Det er vist i de senere årene at kjønn på avkom hos fugl i stor grad reguleres av nivået av steroider. Studier viser også at injeksjon av østrogen i blodet hos hunner før egglegging vil stimulere dem til å produsere overskudd av døtre. Den høye mortaliteten blant døtrene kan skyldes at OC-verdiene har negativ effekt på foreldrenes evne til å ta vare på avkommet, eller at OC har en østrogeneffekt som har større negativ effekt på overlevelse blant døtre.
Selv om vi i dag ikke har noen fullgod forklaring på hvorfor OC har slik sterk effekt på frekvensen av sønner og døtre i måkebestander, vil denne effekten kunne være betydelig hos monogame arter som måker. Det vil i stor grad også være et ”skjult” problem som ikke vil kunne observeres ved tradisjonell bestandsovervåkning, fordi hunner blir en begrenset ressurs. Negative effekter på overlevelse og reproduksjon vil i noen grad kunne bufres av gode miljøforhold, men kjønnsratioeffekten vil ikke kunne demmes opp for på denne måten hvis det er påvirkning av OC på hormonproduksjon som bestemmer kjønn.
Det fins gode empiriske data på at effekten av forurensning er liten når andre stressfaktorer er mindre og motsatt. Det er gjort et eksperiment på polarmåke på Bjørnøya hvor en fjernet innvollsparasitter ved å medisinere voksne. En slik behandling fjernet den negative effekten av OC på hekkesuksess. Det fins også tilsvarende studier på ugler som viser en slik samvariasjon mellom mengde OC og andre stressfaktorer. Selv om nivåene av p,p’DDE varierte med mer enn 4 ganger i løpet av undersøkelsen var det ingen klar sammenheng mellom nivåer og hekkesuksess. Derimot var det en klar forsterket effekt av forurensning i år med lite smågnagere. Disse studiene viser klart at det ikke er nok å overvåke nivåer av forurensning i biologiske systemer. Selv lave nivåer i kombinasjon med andre stressfaktorer, som for eksempel mangel på mat, kan være kritisk. Det er åpenbart for norske forhold at måkepopulasjonene som er studert har veldig variable nivåer av OC. Samtidig er det også tydelig at enkelte måkebestander har hatt en positiv bestandsutvikling i løpet av de siste 30 årene, noe som kan skyldes gode næringsforhold, og som kan minimere effekter av OC-belastning. Dette betyr at bestandene ikke blir mindre sårbare for effekter av OC i framtida. Det er nå også forventninger om klimaendringer som vil gi endringer i næringsgrunnlaget. Hvilke utslag dette vil gi vet vi ikke ennå. Dersom dette virker negativt på enkelte fiskebestander kan det igjen være kritisk for måkebestander som har høye nivåer av OC, fordi dette kan medføre at andelen dårlige år øker og gir større bestandsnedganger, som vist i våre modeller.
Et påfallende resultat, som vist her, er at selv med høye nivåer av OC kan bestanden øke hvis hekkeforholdene er gode, men at denne bestandsveksten er betydelig redusert sammenlignet med en bestand som ikke er utsatt for forurensing. Dette gjør at en bestand som er utsatt for forurensning ikke i samme grad har mulighet til å utnytte gode år for vekst og rekruttering. Forurensning vil hemme bestandens potensielle vekst. Dette betyr også at selv om en observerer en økning i bestanden i enkelte år er det farlig å ”friskmelde” den. Kun studier over flere år med ulike hekkebetingelser vil kunne si noe sikkert om effekten av forurensning.
Flere detaljer om denne undersøkelsen kan leses i NINA rapporten;
Erikstad, K.E. og Reiertsen, T.K. 2007. Effekter av forurensning på bestandsutviklingen til måser. NINA Rapport 274, 24 s.
Nivåene av OC-forbindelser i måker har klare effekter både på reproduksjon og overlevelse, og som vist her kan de ha negative effekter på bestandsutviklingen. Effekter på bestandsutviklingen vil imidlertid være avhengig av den miljøvariasjonen (hekkebetingelsen) de opplever.