Siden midten av 1970-tallet har bestanden av nordlig sildemåke Larus fuscus fuscus gått dramatisk tilbake, og på 1990-tallet var bestanden 10-20 % av hva den var i 1980. Situasjonen for denne underarten er derfor kritisk.
Det har generelt vært antatt at næringsmangel er den viktigste årsaken til tilbakegangen i Norge. I Finland er det derimot ikke funnet tegn på næringsmangel, men nivåene av miljøgifter, særlig DDE (et DDT omdanningsstoff) i selvdøde sildemåkeunger, har vært så høye at miljøgifter kan ha vært en viktig årsak til hekkesvikt, og dermed bestandsnedgang. Analyser av miljøgifter i sildemåkeegg og blodprøver fra sildemåker fanget på norskekysten viser at nivåene av DDE er relativt høye i forhold til andre viktige miljøgifter som PCB. Det er derfor mulig at nedgangen i bestanden kan skyldes en kombinasjon av næringsstress og forurensning.
Helgelandskysten er i dag det viktigste området for nordlig sildemåke i Norge, og i 2005 ble et DN-finansiert prosjekt startet på Horsvær i Sømna kommune. Bestanden på Helgeland er ideell for å studere populasjonsøkologi hos denne underarten. Fra og med 2007 er dette prosjektet også blitt en del av det utvidede SEAPOP, og i dag finansieres prosjektet av DN og SEAPOP.Prosjektet har følgende fokus:
Reproduksjon: Data på følgende variabler samles inn; variasjon i reproduksjonstidspunkt mellom år, eggstørrelser, kullstørrelser og hekkesuksess. Vi ser også på variasjon i kjønnsrate hos unger.Rekruttering: Merking av unger ved hjelp av fargeringer er gjennomført fra 2005 til 2007.
Voksenoverlevelse: Studiet på Horsvær er det første hvor voksenoverlevelse hos nordlig sildemåke estimeres i Norge, og mye tid er brukt til å merke voksne fugler fanget på reir.
Næringsøkologi: Det er foretatt innsamling av næringsprøver fra voksne og unge i 2005-2007. Dette vil skaffe informasjon om hvilke fiskearter som er viktige for sildemåken på Helgeland.
Trekkforhold: Gjennom fargemerking er målet å øke kunnskapen om trekkveier og vinterområder for den nordlige sildemåken.