Siden midten av 1970-tallet, har bestanden av nordlig sildemåke Larus fuscus fuscus gått dramatisk tilbake, og på 1990-tallet var bestanden 10-20 % av hva den var i 1980. Situasjonen for denne underarten er derfor kritisk.
Det har generelt vært antatt at næringsmangel er den viktigste årsaken til tilbakegangen i Norge. I Finland er det derimot ikke funnet tegn på næringsmangel, men nivåene av miljøgifter, særlig DDE (et DDT omdanningsstoff) i selvdøde sildemåkeunger, har vært så høye at miljøgifter kan ha vært en viktig årsak til hekkesvikt, og dermed bestandsnedgang. Analyser av miljøgifter sildemåkeegg og blodprøver fra norskekysten viser at nivåene av DDE er relativt høye i forhold til andre viktige miljøgifter som PCB. Det er derfor mulig at nedgangen i bestanden kan skyldes en kombinasjon av næringsstress og forurensning.
Helgelandskysten er i dag det viktigste området for nordlig sildemåke i Norge, og i 2005 ble et DN finansiert prosjekt startet på Horsvær, i Sømna kommune. Bestanden på Helgeland er ideell for å studere populasjonsøkologi hos denne underarten. Fra og med 2007 er dette prosjektet også blitt en del av det utvidede SEAPOP, og i dag finansieres prosjektet av DN og SEAPOP.Prosjektet har følgende fokus:
Reproduksjon: Data på følgende variabler samles inn; variasjon i reproduksjonstidspunkt mellom år, eggstørrelser, kullstørrelser og hekkesuksess. Vi ser også på variasjon i kjønnsrate hos unger.Rekruttering: Merking av unger med fargeringer er gjennomført fra 2005 til 2007.
Voksenoverlevelse: Studiet på Horsvær er det første hvor voksenoverlevelse hos nordlig sildemåke estimeres i Norge, og mye tid er brukt til å merke voksne fugler fanget på reir.
Næringsøkologi: Det er foretatt innsamling av næringsprøver fra voksne og unge i 2005-2007. Dette vil skaffe informasjon om hvilke fiskearter er viktig for sildemåken på Helgeland.
Trekkforhold: Gjennom fargemerking er målet å finne ut om trekkveier og vinterområder for den nordlige sildemåken.