Sjøfugl i Nordsjøen

Områdene langs Nordsjøkysten har vært rimelig godt oppdatert i hekkesesongen de siste årene, med hekkefugltellinger i Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane, initiert av Fylkesmennenes Miljøvernavdelinger. Utbredelsesdata er stedvis også av nyere dato for perioden fra midtvinters fram mot sommeren, men høst- og forvinteren er dårlig dekket. Dette er en generell situasjon i forhold til sjøfugldata i Norge, selv om den er på vei til å bli utbedret i regi av SEAPOP.

Dette kapittelet omhandler også en liten del av Skagerak-regionen, til og med Lista. Dette området behandles sammen med Nordsjøregionen i denne sammenhengen. Regionen er en del mindre i kyststrekning enn Norskehavet. Det finnes likevel flere hundre sjøfuglreservater innenfor regionen.
Generellt har det vært en nedgang i hekkebestandene på Vestlandet, sannsynligvis som en følge av liten tilgang på de pelagiske fiskeslagene tobis (og brisling?). Pelagisk dykkende arter er stort sett forsvunnet som hekkefugl fra Ytre Sula i Sogn og Fjordane, og hekkesuksessen har vært dårlig siden slutten av 90-tallet for ternene og måkene, med et lavmål i 2004. Tyvjo, som lever av å stjele det måker og terner kommer inn med, er borte som hekkefugl på kysten av Hordaland. Det er observert tilsvarende nedganger på østkysten av de Britiske øyer, koblet til tilsvarende nedgang i tobisforekomstene. Imidlertid har dykkende, kystbundne arter som ærfugl, toppskarv og storskarv økt de siste årene. Disse artene beiter i større grad på fisk med tilhold i tareskogen eller på skjell og pigghuder, slik at de ikke blir berørt av denne nedgangen i viktige næringsemner for sjøfugl. Den sørlige underarten av storskarv, Phalacrocorax carbo sinensis, har etablert seg flere steder i Vest-Agder og Rogaland, og bestanden forventes å vokse raskt.
 

Fuglefjell

Generellt er områdene rundt de største fuglefjellene de mest sårbare for sjøfugl. Alle de store koloniene i Norge finnes imidlertid nord for Nordsjøregionen, med Runde i umiddelbar nærhet. For flere arter er det ikke uvanlig med daglig næringssøk i områder som ligger 50-100 km fra koloniene. Siden fuglefjellsartene har stor aksjonsradius, vil nordlige deler av Nordsjøen kunne være beiteområder for viktige bestander av pelagiske sjøfugl som ikke fanges opp av SVO-analysene. Naturreservatet Einevarden er et av de få fuglefjellene sør for Runde, med hekkende alkefugl, krykkje og havhest, selv om størrelsen er relativt liten. I ytre Sula er disse artene i ferd med å forsvinne, selv om det ennå observeres fugler ved de gamle koloniene. Havhest og krykkje hekker også i mindre kolonier på øyene utenfor Haugesund og Stavanger.
 

Andre særlig viktige hekkeområder

I hekketiden er kystbundne, dykkende arter som storskarv og toppskarv, ærfugl og teist avhengige av gode beiteforhold i umiddelbar nærhet av reirplassen. Flere av disse artene hekker derfor forholdsvis spredt med dårligere definerte kolonier enn de typiske fuglefjells­artene. Svært viktige hekkebestander finnes i området utenfor Karmøy, med de høyeste verdiene på Røvær vest av Haugesund, samt i et større område fra og med Utvær/Indrevær i Ytre Sula til Stadtlandet. Koloniene med høyeste verdier i dette området omfatter Utvær (viktig), Ryggsteinen og Veststeinen (kystbundne dykkende arter, svært viktig) og Einevarden (pelagisk dykkende arter, se under fuglefjell). Lista og Jærkysten er også viktige områder, men av noe mindre verdi.
 

Trekk- og overvintringsområder

Høstperioden gjenspeiler både hekkende, trekkende og overvintrende bestander. Området rundt Lista kommer ut som et svært viktig område, sammen med Jærkysten og ytre deler av Buknafjorden. Røværområdet er også et viktig område på høsten, Ytre Sula til Florø og Området nord for Frøya til Stadtlandet.

I Nordsjøen er det avgrenset tre svært viktige overvintringsområder som inneholder flere definerte SVO: Området rundt Lista, området langs Jærkysten og Boknafjorden samt området Indrevær i Ytre Sula til Florø. Alle disse områdene er primært overvintringsområder for kystnære, dykkende arter, selv om flere av de andre gruppene finnes. Jæren er et viktig overvintringsområde for flere våtmarks-tilknyttede arter på grunn av god tilgang til åpent ferskvann og jordbruksarealer, men i kuldeperioder kan kystområdene utenfor likevel være viktige for disse.
I vårsesongen er det stort sett de samme områdene som er viktige for sjøfugl, med Lista og Jærkysten som svært viktige områder, men i tillegg begynner hekkefugl å trekke inn mot Røværområdet, Ytre Sula, og området nordover fra Ytre Sula til Skorpa i Sogn og Fjordane. Det samme gjelder for området mellom Frøya og Stadtlandet i Sogn og Fjordane.
 
 

Nordsjøen (Skagerrak inkludert) huser store bestander av sjøfugl. Den norske delen av kontinentalsokkelen utenfor Vest-Agder til Sogn og Fjordane som bl.a. omfatter deler av Norskerenna og Skagerrak ble av Skov et al. (1995) rangert som et meget viktig område for sjøfugl i Nordsjøen. Basert på nye toktdata fra vinteren 2006 og innhentede data fra European Seabird at Sea (ESAS) ble det nylig simulert ubredelsesscenarier for 11 sjøfuglarter i fire sesonger (vår, sommer, høst og vinter) (Fauchald et al. 2006). I vintersesongen er det stor variasjon i estimert antall sjøfugl i området, som mest sannsynlig skriver seg fra variasjon i tilgjengelighet og mengde viktige næringsemner (Skov et al. 2000). Det må her legges til at Fauchald et al. (2006) rapporterer om svært høye tall av havdykkender (svartand, sjøorre og ærfugl), men disse artene er utelatt fra analysen da de ikke klassifiseres som pelagiske sjøfugl. Simuleringene viser at havhest forventes å forekomme i høyest antall i Norskehavet under vinter, vår og sommersesongen mens noe lavere tettheter forventes på høsten, spesielt i de nordlige kystnære delene av Nordsjøen. Havsule forventes i moderate antall hele året, men ikke så mye i kystnære strøk i vår og sommerhalvåret. Fiskemåke finnes relativt kystnært i hele Nordsjøen, men i mindre grad og antall om sommeren. Sildemåke er ikke analysert i vintersesongen da den trekker sørover i denne perioden. På våren forventes det svært høye tettheter av sildemåke i de sørligste delene av Nordsjøen samt Skagerrak. Det samme gjelder for gråmåke men for denne arten forventes det i tillegg store mengder langt til havs i vintersesongen. Svartbak ser ut til å ha et mer kystnært preg. I nordre del av Nordsjøen forventes det mye svartbak i vintersesongen, og relativt kystnært i hele Nordsjøen i vårsesongen. I åpent hav forventes det lite svartbak i sommersesongen.

Krykkje er ekstremt vanlig i hele Nordsjøen i vintersesongen. Ellers i året forventes mer moderate mengder og med forekomst lengst til havs. For lomvi viser simuleringene at det forventes svært høye tettheter i hele Nordsjøen i høstperioden. Ellers i året forventes store mengder lengst til havs, men en tendens til mer kystnærhet om sommeren. I de sørligste delene av Nordsjøen forventes det mindre tettheter av lomvi om sommeren, noe som kan henge sammen med lang avstand til nærmeste hekkekoloni. Det finnes relativt små mengder alke i Nordsjøen, med unntak av de sørligste delene i vintersesongen. Alkekonge er bare analysert for vintersesongen da den ikke er vanlig i Nordsjøen utenom vinterstid. Det forventes forekomst av relativt store tettheter i hele Nordsjøen om vinteren, kanskje med unntak av de kystnære strøk lengst nord. Lunde synes ikke å være en spesielt vanlig art i åpent hav i Nordsjøen. I vintersesongen forventes forekomster av en del fugl et stykke fra kysten, mens det forventes mer lunde i de nordligste delene av Nordsjøen i sommersesongen, sannsynligvis fugler tilknyttet kolonier på Færøyene og Island, kanskje også Runde i Møre og Romsdal.

Havområdene over kontinental­skråningen er spesielt produktive og viktige for de mest pelagiske artene som havhest, krykkje og lunde. Alle har internasjonal verneverdi, krykkje er også en norsk ansvarsart og lunde er oppført som hensynskrevende på den norske rødlista. Slike områder er utpekt som særlig betydelige for sjøfugl i mange geografiske områder. Det tilgjengelige datagrunnlaget gir dessverre ikke grunnlag for å kartfeste SVO-er i slike områder. Man vet også at alkefuglene myter i åpent hav etter hekkesesongen. Fordi arter som lomvi og andre alkefugler er flygeudyktige i 45–50 dager under mytingen vil de da være ekstra sårbare. Dette gjelder også for Norskehavet.