Sjøfugl i Norskehavet

Som i Nordsjøen har det vært en nedgang i hekkebestandene for flere arter, også her sannsynligvis som følge av svingninger og beskatning av pelagiske fiskeslag. Mest dramatisk har dette artet seg for lunde og lomvi, helt siden 70-tallet, men også for pelagisk overflatebeitende arter som havhest og krykkje. Havhest på Røst har gått tilbake med 15% per år de siste 10 årene, og krykkje har en årlig negativ bestandstrend på mer enn 10% på Runde. Tilsvarende har krykkje hatt en nedgang på omtrent 3% per år på Røst. Bestanden på Runde er nå 16% av bestanden når overvåkningen startet i 1980, mens bestanden på Vedøya (Røst) er halvert siden 1979. Lomvi er redusert til mindre enn 10 % av bestandstallene for slutten av 70-tallet i begge de store koloniene, mens lundebestandene på Runde er økt med 20 % siden 1980. Bestandene på Sklinna er 40% lavere i 2006 enn i 1980, og på Røst er bestanden på 32 % av det den var i 1979. Bestandene av kysttilknyttede, dykkende arter viser andre mønstre, blant annet har den totale hekkebestanden av toppskarv økt i Nordland og Trøndelagsfylkene, mens bestanden på Runde er i nedgang. Sjøfuglbestandene og -samfunnene er dynamiske, og responderer på miljøbetingelsene hurtig. For å forstå disse forandringene, kreves det inngående studier av næringstilgang, livshistorie og bestandstilhørighet.

Det er betydelige forekomster av sjøfugl i hele regionen. De to største fuglefjellene ligger
helt i nord (Røst) og helt i sør (Runde). I tillegg fore­kommer flere større gruntvanns- og skjær­gårdsområder som er viktige for både hekk­ende, fjærfellende, trekkende og overvint­rende sjøfugl, samt et beskyttet fjordsystem med mange viktige overvintringsbestander (Trondheimsfjorden).
 

Fuglefjell

De store fuglefjellene utgjør de viktigste og mest karakteristiske sjøfuglressursene på fast­landet sommerstid. Disse omfatter med få unntak kolonier av pelagisk dykkende arter som lomvi, alke og lunde, samt kolonier av pelagisk overflatebeitende krykkje og havsule. To av de største fuglefjellene i Norge finnes i regionen, Runde helt i sør og Røst helt i nord. Det finnes i tillegg flere mindre fuglefjell, som Værøy, Fugløya i Gildeskål, Lovund og Sklinna, men de kommer ikke ut som spesielt verdifulle områder siden de er svært små i forhold til de to største. I de fleste av disse koloniene er lunde den mest tallrike arten, med unntak av Værøy, der krykkje dominerer. Lunde hekker i størst antall på Røst (433.000 par i 2005) som er den største sjøfuglkolonien på det europeiske fastlandet. På Runde dominerer ikke lunde i like stor grad, og det finnes i tillegg store bestander av krykkje, alke, lomvi, havhest, havsule og toppskarv. Havhest hekker også med noen hundre par på Erkna, nordøst for Runde. Toppskarv er en av de viktigste artene på Sklinna, der bestanden ar økt kraftig de siste 10 årene. Sklinna er forresten et av de få stedene i landet at lomvibestanden øker.
 

Andre særlig viktige hekkeområder

Runde og området rundt er et viktig hekkeområde også for en rekke andre arter enn de typiske fuglefjellsfuglene. Utenfor Molde er Fjørtofta og Harøya viktige hekkeområder for kystbundne arter, både dykkende og overflatebeitende. Området rundt Smøla i Møre og Romsdal og Froan-området i Sør-Trøndelag er svært viktige hekkeområder for kystbundne arter, med flere store kolonier av storskarv i Froan-arkipelagoet, og hekkende sildemåke av den truede underarten Larus f. fuscus på Smøla. Tilsvarende viktige hekkeområder med toppskarv, storskarv, ærfugl og måker finnes i Nord-Trøndelag ved Vikna og på Sklinna (3300 par toppskarv i 2006), samt rundt Sømna og Vega i Nordland. Tilsvarende som på Runde er det ikke bare pelagiske arter som alkefuglene og krykkje som hekker i Røstområdet, men også kysttilknyttede arter som ærfugl, teist og storskarv.
 

Trekk- og overvintringsområder

Svært viktige overvintringsområder finnes her langs kysten fra Ålesund til Bud, med Aukra som en sentral lokalitet, rundt Smøla, i utløpet av Trondheimsfjorden øst av Hitra, Froanområdet og området fra Trondheimsfjorden og nordover til Folda, området rundt Vega, spesielt nord for øya, samt Saltfjorden og utløpet av Skjerstadfjorden (Saltstraumen). Røst og Værøy innehar også verdifulle overvintringsbestander, men av noe lavere verdi. Imidlertid øker verdien av dette området ettersom hekkefuglene med tilknytning til øya ankommer i løpet av våren. Området har svært høy verdi i vårsesongen. Dette gjelder også Saltfjorden og utløpet av Skjerstadfjorden (Saltstraumen) og i høy grad Vegaområdet. I vårsesongen framtrer også Sømna, Sklinna og Vikna som et mer eller mindre sammen­hengende viktig område, med høye verdier spesielt på Sømna og Vikna-arkipelagoet. Trondheimsfjorden og områdene rundt Smøla, øst for Hitra samt Froan er også i denne sesongen svært verdifulle sjøfuglområder, sammen med Aukra-området. Som ved Røst er det også på Runde svært viktige sjøfuglområder i denne perioden, da hekkefuglene har begynt å ankomme sjøfuglkolonien.
 

Høstperioden

I høstsesongen er stort sett de samme områdene viktige som i vintersesongen, men området rundt Runde er ennå viktige i denne perioden, i motsetning til i vintermånedene. Det samme gjelder området rundt Vikna. Datagrunnlaget for denne perioden er imidlertid dårlig, med lavdekningsgrad og gamle tellinger.

Datagrunnlaget er generellt dårlig for Norskehavet (Fauchald et al 2005). Dette får følger for presisjonen og muligheten for å gi korrekte prediksjoner for fordeling av sjøfugl i dette området om vinteren. Nyere data stammer fra 33 ulike tokt i Norskehavet og Barentshavet fra 1983 til 2004. Pelagisk overflatebeitende arter kan være overestimert i åpent hav, pga. deres tendens til å følge båtene som ofte er plattform for tellingene. Analysene avdekker svært store sesongmessige svingninger i utbredelse og mengde fugl. For alkekonge er det bare i oktober måned at man forventer store ansamlinger av denne arten i Norskehavet. Dette gjenspeiler sannsynligvis det årlige høsttrekket av fugl. Det er imidlertid mer overraskende at det ut fra simuleringene ikke forventes å finnes ansamlinger av alkekonge i perioden november-april. Årsaken til dette er mangler i grunnlagsdataene for Norskehavet i denne perioden.

Det fins svært få tokt gjennomført i Norskehavet i perioden januar-juni (Fauchald et al. 2005). Disse manglene påvirker de simulerte estimatene for sjøfuglfordelingen utenfor Norskehavet i denne perioden. Det predikteres at lunde skal være vanlig utenfor Trøndelag og Møre og Romsdal i perioden juni-september. I perioden august-september forventes det lundeansamlinger utenfor Nordlandskysten, noe som sannsynligvis henger sammen med avsluttet hekkesesong på Røst. Lomvi og polarlomvi forventes ikke i større ansamlinger i Norskehavet i noen av simuleringene. For de overflatebeitende artene forventer man høyest konsentrasjoner av havhest i Norskehavet i hele høstperioden, men spesielt i perioden oktober-desember. Ut fra simuleringene forventer man moderate mengder polarmåke utenfor Trøndelag og de sørlige delene av Nordlandskysten i oktober, samt utenfor Trøndelag/Møre og Romsdal i desember. Krykkjesimuleringene antyder at denne arten skal finnes i større tettheter i kystnære deler av Norskehavet i april og mai, samt lenger ut i åpent hav i perioden juli-mars, med størst antall i perioden oktober-desember.

Havområdene over kontinental­skråningen er spesielt produktive og viktige for de mest pelagiske artene som havhest, krykkje og lunde. Alle har internasjonal verneverdi, krykkje er også en norsk ansvarsart og lunde er oppført som hensynskrevende på den norske rødlista. Slike områder er utpekt som særlig betydelige for sjøfugl i mange geografiske områder. Det tilgjengelige datagrunnlaget gir dessverre ikke grunnlag for å kartfeste SVO-er i Norskehavet. Man vet også at alkefuglene myter i åpent hav etter hekkesesongen. Fordi arter som lomvi og andre alkefugler er flygeudyktige i 45–50 dager under mytingen vil de da være ekstra sårbare. Store områder ut fra spesielt Røst og Runde vil berøres av mytetrekket til disse artene fra slutten av juli til ut i september.