Områder av høy verdi for sjøfugl defineres ut fra SVO-modellen (Figur 1), som tar hensyn til artenes status på den norske rødlisten (Kålås et al. 2006), uten å vurdere sårbarhet overfor for eksempel olje. Den tar imidlertid høyde for forskjeller i restitusjonsevne, og siden artene med dårligst restitusjonsevne også er blant dem som er mest sårbare overfor olje, er den nyttig i slike sammenhenger. Restitusjonsevnen fanges opp av SVO-modellene, da restitusjon og bestandstrender inngår i modellen. Kvantifisering av disse forholdene krever lange tidsseriedata for blant annet individenes reproduksjon og overlevelse, men er helt nødvendige for å kunne forstå og beregne bestandenes utvikling med eller uten skade. Sistnevnte forhold har hatt for lite oppmerksomhet tidligere, men er viet stor oppmerksomhet i SEAPOP-programmet. SEAPOP dekker foreløpig ikke de behandlede områdene, men er begrenset til området nordover fra og med Runde. Sjøfuglartene er samlet i forskjellige økologiske grupper (Tabell 1). Det ble beregnet indekser for de to regionene Nordsjøen og Norskehavet. Tidligere er det gjort et tilsvarende arbeid for Barentshavet (Systad et al 2003). Metodikken følger stort sett dette arbeidet.
Svært verdifulle områder (SVO) for sjøfugl er definert for området fra og med Lista til og med Lofotodden og Vestfjorden etter etablert metodikk. SVO-modellen for sjøfugl tar hensyn til andelen av internasjonal, nasjonal og regional bestand, samt rødlistestatus, restitusjonsevne og populasjonstrend. For det beskrevne området finnes det nyere data fra faste overvåkningsområder og fra sjøfuglundersøkelser på Vestlandet de siste årene. Avhengig av årstid er viktige områder for 67 sjøfuglarter vurdert for både Nordsjøen og Norskehavet under analysene av SVO. Dette er 17 flere enn for Barentsregionen, noe som til en viss grad gjenspeiler en større artsdiversitet i disse områdene.
Områder av høy verdi for sjøfugl defineres ut fra SVO-modellen (Figur 1), som tar hensyn til artenes status på den norske rødlisten (Kålås et al. 2006), uten å vurdere sårbarhet overfor for eksempel olje. Den tar imidlertid høyde for forskjeller i restitusjonsevne, og siden artene med dårligst restitusjonsevne også er blant dem som er mest sårbare overfor olje, er den nyttig i slike sammenhenger. Restitusjonsevnen fanges opp av SVO-modellene, da restitusjon og bestandstrender inngår i modellen. Kvantifisering av disse forholdene krever lange tidsseriedata for blant annet individenes reproduksjon og overlevelse, men er helt nødvendige for å kunne forstå og beregne bestandenes utvikling med eller uten skade. Sistnevnte forhold har hatt for lite oppmerksomhet tidligere, men er viet stor oppmerksomhet i SEAPOP-programmet. SEAPOP dekker foreløpig ikke de behandlede områdene, men er begrenset til området nordover fra og med Runde. Sjøfuglartene er samlet i forskjellige økologiske grupper (Tabell 1). Det ble beregnet indekser for de to regionene Nordsjøen og Norskehavet. Tidligere er det gjort et tilsvarende arbeid for Barentshavet (Systad et al 2003). Metodikken følger stort sett dette arbeidet.
Avhengig av årstid er viktige områder for 67 sjøfuglarter vurdert for både Nordsjøen og Norskehavet under analysene av SVO (Figur 2). Dette er 17 flere enn for Barentsregionen, noe som til en viss grad gjenspeiler en større artsdiversitet i disse områdene. Noen av disse er arter som har sterk tilknytning til marint miljø, for eksempel storspove, uten at de nødvendigvis er definert som sjøfugl i vanlig forstand. 35 av disse er arter som hekker i marine områder. De andre artene er trekkfugler som oppholder seg langs kysten vår under trekk, fjærskifte og overvintring, i kortere eller lengre perioder. En del av artene hekker i Norge, men ikke i marine miljø primært. I navigasjonsmenyen til venstre finner du stoff om viktige og særlig viktige områder for sjøfugl i Nordsjøen og i Norskehavet.
Adderte SVO-indekser for alle arter i området Nordsjøen-Norskehavet
 |
 |
 |
 |