Vi har gjort analyser med utgangspunkt i variasjon i antall individer observert i perioden 1988-2004, for så å beregne sannsynligheten for at en bestand skal dø ut i løpet av et gitt tidsrom inn i framtida. Vi har også beregnet tida det tar før bestanden dør ut og simulert betydningen av en plutselig bestandsreduksjon (halvering av bestandene i første tidssteg) for å kunne si noe om sårbarhet til enkeltkolonier i forhold til et eventuelt oljesøl. Som definisjon for utdøing har vi satt en terskel på 30 par. Dvs. at når bestanden når en nedre terskel (”quasi extinction threshold”) på 30 par så betraktes det som lite sannsynlig at den kan overleve.
Sårbarheten til lomvi i de seks koloniene som er analysert er svært forskjellig. Koloniene Hjelmsøya, Vedøya og Runde har alle negative vekstrater. Spesielt er situasjonen for Vedøya kritisk. Allerede etter 16 år er det 50 % sannsynlighet for at denne bestanden skal dø ut (nå en nedre terskel på 30 par) med den bestandstrenden en har hatt siden 1988. For Hjelmsøya og Runde er tilsvarende tall henholdsvis 65 og 56 år (figur 1). Konfidensintervallene (95 %) er imidlertid svært store, slik at de mest pessimistiske estimatene for disse tre koloniene med hensyn til en 50 % sannsynlighet for utdøing er henholdsvis 10, 18 og 22 år. I et 50-årsperspektiv vil alle disse tre bestandene nå en tilnærmet 100 % sannsynlighet for å dø ut (figur 1). Bestandene på Bjørnøya, Hornøya og Sklinna har alle positive vekstrater. Selv om variasjon i årlig vekstrate er stor (spesielt på Sklinna) så er sårbarheten til disse bestandene ganske lav. Eksempelvis er det etter 50 år ikke mer enn 30 % sjanse for at bestanden skal dø ut for Sklinna. For Bjørnøya og Hornøya, derimot, er sannsynligheten for at lomvibestanden skal dø ut tilnærmet lik null i løpet av de nærmeste 50 år.
For å beregne sårbarhet og gi kvantitative prognoser for utviklingen av lomvibestanden har vi benyttet levedyktighetsmodellering. Dette er en type analyseverktøy som benyttes for å kunne gi arter/populasjoner status som sårbare eller ikke. Til dette har vi benyttet oss av den kumulative fordelingsfunksjon (”cumulative distribution function”, CDF). Denne metoden gir en visualisering av risikoen for utdøing og beregner hvordan raten øker inn i framtida.
Ved å simulere en halvering av bestanden vil sjansen for at bestanden dør ut økes ytterligere. For Vedøya vil dette ha en dramatisk effekt. Sannsynligheten for å dø ut passerer 50 % allerede før det er gått 8 år, og etter 27 år er det mer enn 90 % sjanse for at bestanden dør ut. For Hjelmsøya og Runde vil effekten ikke være like stor, men en halvering av bestanden gir et estimat på henholdsvis 10 og 20 % sannsynlighet for å dø ut etter 30 år. Etter 100 år er sjansen større enn henholdsvis 90 og 93 % for at bestandene på Helmsøya og Runde er utdødd.
Den internasjonale naturvernorganisasjonen (IUCN) har satt kriterier for å definere bestander/arters sårbarhet, og en definisjon som brukes for å klassifisere bestander som kritisk truet (CR) er at det er 50 % sannsynlighet for at bestanden skal dø ut i løpet av tre generasjoner (IUCN 2001). Generasjonstida for lomvi er beregnet til ca 16 år, dvs. at tre generasjoner tilsvarer ca 50 år. Beregningene viser at bestanden på Vedøya når denne terskelrisikoen allerede etter én generasjon og utvilsomt er kritisk truet. De to andre bestandene som også har negativ vekstrate, Hjelmsøya og Runde, når 50 % sjanse for utdøing etter henholdsvis 65 og 56 år. En halvering av bestanden ved f. eks. et oljesøl vil redusere denne tida med ca 20 % til henholdsvis 54 og 47 år.
Koloniene Bjørnøya, Hornøya og Sklinna har alle positive vekstrater, og disse bestandene er mindre sårbare. For Hornøya og Bjørnøya er det svært liten sannsynlighet for at bestandene skal dø ut i løpet av de første 50 årene selv med en halvering av dagens bestand (< 0.01 % ). Kolonien på Sklinna er spesiell med en veldig stor vekstrate. Det er imidlertid også den kolonien som har størst variasjon i vekstrate, noe som gjør at den til tross for den høye vekstraten når en sannsynlighet for utdøing på 30 % etter 50 år. Ved en halvering av bestanden øker denne risikoen til 40 %. Sammenlignet med de andre koloniene er denne kolonien nyetablert rundt 1980, og mest sannsynlig skyldes den høye vekstraten, og også variasjonen i vekstrate, innvandring av lomvi fra andre kolonier, uten at dette kan verifiseres her.
PVA-analyser (Population Viability Analysis) er ikke en eksakt øvelse hvor en med stor sikkerhet kan forutsi trender til bestander langt inn i framtida. Det er derfor en del viktige reservasjoner som bør tas i betraktning når man tolker resultatene. For det første vil prognosene inn i framtida alltid måtte basere seg på data fra fortida. Dette har flere implikasjoner. For det første vil prognosene forutsette at den framtidige variasjonen i miljøforhold er omtrent den samme som en har hatt i de foregående årene som modellene bygger på. Det er derfor også viktig at de grunnleggende tidsseriene som tilfører data til modellene er lange nok til å ha fanget opp den reelle miljøvariasjonen. En nedre grense på lengden av tidsseriene som gjør det forsvarlig å gjøre en PVA er 10 år. I denne analysen på lomvi er det brukt 16 år med data, men om dette er tilstrekkelig for å gi prognoser 50 år inn i framtida er vanskelig å vurdere og vil være avhengig av graden av miljøvariasjon. Et annet og vel så viktig spørsmål er i hvilken grad miljøforholdene vil endre seg. Det er sterke indikasjoner på at klimaet i framtida blir varmere, og det er også klare indikasjoner fra en av koloniene (Hornøya) at en økning i temperaturen kan ha negativ effekt på voksenoverlevelsen. I så tilfelle kan vår prognose for denne kolonien være for optimistisk.
På grunn av vanskeligheter med å beregne variasjon i vekstrate med stor nøyaktighet har ofte estimatene for sannsynlighet for utdøing store konfidensintervaller. Det er derfor relativt lav sannsynlighet for å kunne si noe sikkert om skjebnen til en bestand langt inn i framtida (se figur 3 for konfidensintervaller for de ulike lomvibestandene). I slike tilfeller er det imidlertid anbefalt å bruke ”forsiktighetsprinsippet”, hvor man tar utgangspunkt i øvre konfidensgrense og gir prognosene basert på ”worst case”. I denne analysen har dette liten betydning for hovedkonklusjon. Selv ved bruk av øvre konfidensgrenser vil bestandene på Hornøya, Bjørnøya og Sklinna være lite sårbare for å dø ut. Derimot er situasjonen for de tre andre koloniene (Hjelmsøya, Vedøya og Runde) svært kritisk (figur 1). Det er imidlertid viktig å bemerke at selv om risikoen for utdøing ikke endres vesentlig er en halvering av en bestand i utgangspunktet en meget alvorlig endring som i seg selv er uakseptabel (spesielt for en rødlisteart) og vil kunne ha konsekvenser for hele sjøfuglsamfunnet og resten av det marine systemet. For en implementering i MIRA (miljørisikoanalyse) er det også viktig at en beregner sannsynligheten for at det skal skje en skade (oljesøl) samtidig som en beregner konsekvensen av dette på bestandsnivå.
PVA-analyser kan benyttes til å beregne kvantitative prognoser for enkeltbestander, men er ofte mer egnet til å sammenligne prognoser for flere populasjoner, som i dette studiet. Slike sammenligninger kan gi nyttig informasjon for forvaltningen om hvor en bør sette inn eventuelle tiltak. I tilfeller som i denne analysen, hvor der er store forskjeller i trender til enkelbestander, kan dette brukes både som en guide til hvilken bestand som er mest sårbar og i en detaljert analyse for å belyse årsaker til bestandstrender. Det er også viktig å være klar over at en PVA-analyse ikke er en endelig øvelse, men må gjentas med jevne mellomrom for til en hver tid å kunne oppdatere prognoser for arter og populasjoner etter som miljøforholdene endrer seg.
Flere detaljer om denne undersøkelsen finnes i NINA rapport 240.
Den internasjonale naturvernorganisasjonen (IUCN) har satt kriterier for å definere bestander/arters sårbarhet, og en definisjon som brukes for å klassifisere bestander som kritisk truet (CR) er at det er 50 % sannsynlighet for at bestanden skal dø ut i løpet av tre generasjoner (IUCN 2001). Generasjonstida for lomvi er beregnet til ca 16 år, dvs. at tre generasjoner tilsvarer ca 50 år. Beregningene viser at bestanden på Vedøya når denne terskelrisikoen allerede etter én generasjon og utvilsomt er kritisk truet. De to andre bestandene som også har negativ vekstrate, Hjelmsøya og Runde, når 50 % sjanse for utdøing etter henholdsvis 65 og 56 år. En halvering av bestanden ved f. eks. et oljesøl vil redusere denne tida med ca 20 % til henholdsvis 54 og 47 år.
Koloniene Bjørnøya, Hornøya og Sklinna har alle positive vekstrater, og disse bestandene er mindre sårbare. For Hornøya og Bjørnøya er det svært liten sannsynlighet for at bestandene skal dø ut i løpet av de første 50 årene selv med en halvering av dagens bestand (< 0.01 % ). Kolonien på Sklinna er spesiell med en veldig stor vekstrate. Det er imidlertid også den kolonien som har størst variasjon i vekstrate, noe som gjør at den til tross for den høye vekstraten når en sannsynlighet for utdøing på 30 % etter 50 år. Ved en halvering av bestanden øker denne risikoen til 40 %. Sammenlignet med de andre koloniene er denne kolonien nyetablert rundt 1980, og mest sannsynlig skyldes den høye vekstraten, og også variasjonen i vekstrate, innvandring av lomvi fra andre kolonier, uten at dette kan verifiseres her.
PVA-analyser (Population Viability Analysis) er ikke en eksakt øvelse hvor en med stor sikkerhet kan forutsi trender til bestander langt inn i framtida. Det er derfor en del viktige reservasjoner som bør tas i betraktning når man tolker resultatene. For det første vil prognosene inn i framtida alltid måtte basere seg på data fra fortida. Dette har flere implikasjoner. For det første vil prognosene forutsette at den framtidige variasjonen i miljøforhold er omtrent den samme som en har hatt i de foregående årene som modellene bygger på. Det er derfor også viktig at de grunnleggende tidsseriene som tilfører data til modellene er lange nok til å ha fanget opp den reelle miljøvariasjonen. En nedre grense på lengden av tidsseriene som gjør det forsvarlig å gjøre en PVA er 10 år. I denne analysen på lomvi er det brukt 16 år med data, men om dette er tilstrekkelig for å gi prognoser 50 år inn i framtida er vanskelig å vurdere og vil være avhengig av graden av miljøvariasjon. Et annet og vel så viktig spørsmål er i hvilken grad miljøforholdene vil endre seg. Det er sterke indikasjoner på at klimaet i framtida blir varmere, og det er også klare indikasjoner fra en av koloniene (Hornøya) at en økning i temperaturen kan ha negativ effekt på voksenoverlevelsen. I så tilfelle kan vår prognose for denne kolonien være for optimistisk.
På grunn av vanskeligheter med å beregne variasjon i vekstrate med stor nøyaktighet har ofte estimatene for sannsynlighet for utdøing store konfidensintervaller. Det er derfor relativt lav sannsynlighet for å kunne si noe sikkert om skjebnen til en bestand langt inn i framtida (se figur 3 for konfidensintervaller for de ulike lomvibestandene). I slike tilfeller er det imidlertid anbefalt å bruke ”forsiktighetsprinsippet”, hvor man tar utgangspunkt i øvre konfidensgrense og gir prognosene basert på ”worst case”. I denne analysen har dette liten betydning for hovedkonklusjon. Selv ved bruk av øvre konfidensgrenser vil bestandene på Hornøya, Bjørnøya og Sklinna være lite sårbare for å dø ut. Derimot er situasjonen for de tre andre koloniene (Hjelmsøya, Vedøya og Runde) svært kritisk (figur 1). Det er imidlertid viktig å bemerke at selv om risikoen for utdøing ikke endres vesentlig er en halvering av en bestand i utgangspunktet en meget alvorlig endring som i seg selv er uakseptabel (spesielt for en rødlisteart) og vil kunne ha konsekvenser for hele sjøfuglsamfunnet og resten av det marine systemet. For en implementering i MIRA (miljørisikoanalyse) er det også viktig at en beregner sannsynligheten for at det skal skje en skade (oljesøl) samtidig som en beregner konsekvensen av dette på bestandsnivå.
PVA-analyser kan benyttes til å beregne kvantitative prognoser for enkeltbestander, men er ofte mer egnet til å sammenligne prognoser for flere populasjoner, som i dette studiet. Slike sammenligninger kan gi nyttig informasjon for forvaltningen om hvor en bør sette inn eventuelle tiltak. I tilfeller som i denne analysen, hvor der er store forskjeller i trender til enkelbestander, kan dette brukes både som en guide til hvilken bestand som er mest sårbar og i en detaljert analyse for å belyse årsaker til bestandstrender. Det er også viktig å være klar over at en PVA-analyse ikke er en endelig øvelse, men må gjentas med jevne mellomrom for til en hver tid å kunne oppdatere prognoser for arter og populasjoner etter som miljøforholdene endrer seg.
Flere detaljer om denne undersøkelsen finnes i NINA rapport 240.