Tyvjo

(Bilde: Signe Christensen-Dalsgaard) Tyvjoen tilhører en gruppe måkefugler som har spesialisert seg på å stjele mat fra andre sjøfugler. Hos oss er tyvjoen den vanligste. De fleste på kysten kjenner denne livlige og interessante arten. Størrelsen er omtrent som en fiskemåke men den har et mer robust preg og flyr med kraftfulle vingeslag. De midterste halefjærene er noe forlenget. Tyvjoen finnes i to markert forskjellige fargevarianter. Den ene er helt mørk. Den andre er lys på undersiden og på sidene av hodet, men er mørk på oversiden og har mørk hette. Andelen lyse individer øker nordover. I Trøndelag og Helgeland er det 25 prosent lyse individer, mens i Finnmark er omkring halvparten av tyvjoene lyse. Og på Spitsbergen er det 99 prosent lyse individer.

Tyvjoen er en utholdende og akrobatisk flyger som jager andre sjøfugl slik at de gir fra seg den fisken de har fanget. Fiskemåker, krykkje og havhest blir tvunget til å gulpe opp det de har i magen, mens lunde og terner som frakter fangsten i nebbet må slippe det de har. Tyvjoen er da rask til å stupe etter fangsten og gripe den i lufta. Ved de store sjøfuglkoloniene på kysten kan det være et spektakulært skue å betrakte tyvjoen som jager fuglene etter hvert som de kommer inn fra havet med mat til ungene.

Tyvjoen foretrekker å hekke i åpent landskap med sparsom vegetasjon, på lyngheier, moltemyrer eller strandflater. I skjærgården hekker den gjerne på litt større holmer med god oversikt. Ellers ser det ut til at tyvjoen har forkjærlighet for nærhet til andre hekkende sjøfugler som fiskemåker, terner eller ærfugl, og kan noen ganger legge reiret midt inne i kolonier av disse artene. I vinterhalvåret holder tyvjoene til på havet der de foretrekker grunne bukter eller kalde fiskerike havstrømmer i kystnært farvatn. Her jager de mindre måkearter, terner og petreller.

Tyvjoen har en såkalt sirkumpolar utbredelse, dvs. den hekker i arktiske og nordlige kystområder rundt hele kloden. Den klarer seg godt både ved stormfulle og fuktige kyststrøk og tørre kalde tundraområder. I vårt land er hovedutbredelsen fra Vestlandet og nordover samt på Svalbard. Noen få par hekker også på Skagerrakkysten. I Europa forøvrig hekker den på Shetland, Orknøyene og Island, samt ved Barentshavets kyster.

Tyvjo som jager lunde for å stjele dens fangst. (Bilde: Signe Christensen-Dalsgaard) På kysten lever tyvjoen stort sett av fisk som den stjeler fra andre sjøfugler. Småsild, sil (tobis), brisling og lodde er ettertraktede fiskearter. Men i Finnmark kan den også hekke på innlandet og har da en mer variert næring. Her tar den mye egg og unger av andre fugler, foruten insekter og  bær. Med sin fremragende flygeevne kan den også fange voksne småfugler, som den jager og fanger i luftrommet. I smågnagerår fanger tyvjoen mus og lemen, men ikke i samme grad som dens nære slektning fjelljoen som er spesialist på slik fangst.

Tyvjoen holder territorier på hekkeplassene, ofte med god avstand mellom parene. I skjærgården der sjøfuglene hekker spredt søker tyvjoparene stort sett maten innen sine territorier, og hekker derfor spredt. Ved fuglefjell og store sjøfuglkolonier derimot, hekker tyvjoen ofte i kolonier, i noen tilfeller på hundretalls par. Men også i slike kolonier holder de enkelte parene territorier slik at det alltid er god avstand mellom reirene. Tyvjoen forsvarer reirområdene med kraft og intensitet både mot nabopar og små og store inntrengere. I den siste gruppen kan vi finne beitende sauer eller mennesker. Reiret er oftest bare en grunn fordypning i bakken uten særlig reirmateriale. Oftest legges to egg, av og til bare ett. De er mørk olivengrønne eller grågrønne med mørkere flekker. Både  reir og egg er bemerkelsesverdig godt kamuflert og ofte nesten umulig å finne. Tyvjoen er blant våre seinest ankomne trekkfugler og starter eggleggingen seint på våren. Eggene klekkes etter 3-4 uker, ofte samtidig med at andre sjøfugler begynner å mate ungene sine. På den måten får ungene straks tilgang til rikelig med føde. Straks etter at de er klekt forlater ungene reiret og skjuler seg i vegetasjonen. Etter en måned er de flyvedyktige men blir ennå matet i 2-3 uker av foreldrene.

De fleste tyvjoene forlater vårt land allerede i løpet av august og bruker lang tid til å nå vinteroppholdsstedene på den sydlige halvkule. Stort sett går trekket sørover langs kystene, men de kan også krysse store landområder. Våre tyvjoer overvintrer ved den fiskerike Benguela-strømmen i Sør-Afrika og Namibia

På verdensbasis regnes tyvjoen som den vanligste av joene med en anslått totalbestand i størrelsesorden hundretusener par. Ved Barentshavet er det anslått at det hekker 25 000–39 000 par. Det er antatt at den norske bestanden ligger på 5000–10 000 par, det samme som på Island. Vi vet lite om bestandsutviklingen i Norge, men trolig gikk hekkebestanden tilbake i forbindelse med sammenbruddet i den Atlanto-skandiske sildestammen på 1970-tallet. I de seinere åra har trolig bestanden tatt seg noe opp igjen.