Teisten er en middels stor alkefugl som er lett å kjenne på sin helt sorte fjærdrakt og den store hvite vingeflekken. Føttene er kraftig rødfarget. I vinterdrakt er teistene overveiende gråhvit, men vingene uforandret. Når teistene skifter over til praktdrakt ut på vårvinteren, regnes dette som et av de første vårtegnene på kysten. Teisten er en fugl mange har et positivt forhold til både på grunn av den vide utbredelse i skjærgården og at den er så lite sky for mennesker. For fuglefotografene er den er verdsatt objekt.Teisten er oftest knyttet til fjæresonen og trives i grunne skjærgårdsområder med store fjærearealer som tørrlegges ved fjære sjø. På slike steder henter den næringen i tangbeltet langs strandsonen. Men den finnes også ved klippekyster i nærheten av næringsrike gruntområder. Der kan den mer regelmessig fiske på litt dypere vann. Noen steder har moloer bygd av kraftige steinblokker vist seg å være attraktive hekkeplasser for teist. Havnene på Halten og Sklinna utenfor kysten av Midt-Norge er eksempel på slike. Teisten kan også hekke på holmer eller i bratte berg inne i fjordene. Teisten er sårbar overfor predasjon fra landpattedyr og unngår derfor å hekke i områder der det finnes f. eks. mink. Teistkoloniene ligger derfor ofte på holmer og øyer der det ikke finnes rovdyr. Når villminken spredte seg langs norskekysten, gikk det hardt ut over mange teistkolonier. Villminkens størrelse og jaktteknikk gjør at den lett kommer seg inn til teistens reirplasser. Foruten at den kan fange voksne fugler på reiret, tar minken også egg og unger. Når vi vet at teist og villmink har samme krav til habitatet, er det lett å skjønne at disse artene ikke går sammen. I vinterhalvåret er teistens tilholdssteder uavhengig av villminkens forekomst. De finnes da mer spredt på kysten i grunne, næringsrike sjøområder.
Teisten har en sirkumpolar utbredelse, og har sin hovedutbredelse langs tempererte og arktiske kyster av Atlanterhavet. Den hekker i høyarktiske farvann så langt nord som det finnes åpent hav og isfrie klipper om sommeren. De sydligste hekkeområdene er Skottland og Irland, samt i Kattegat og Østersjøen. Hos oss er teisten utbredt langs hele kysten, men er relativt fåtallig på Skagerrakkysten og i noen indre fjordstrøk.
I sommerhalvåret er småfisk som fanges i tangsonen viktig føde for teisten. De søker oftest næring innenfor 4 km fra kolonien. Oftest dykker de på grunt vann, men kan også fiske på 5–20 m, unntaksvis ned til 50 m eller dypere. Tangsprell, ulker, tangbrosmer og små torskefisker er vanlig næring, men også småsild og sil. Ellers tar de en god del små krepsdyr, bløtdyr og børstemarker. Næringen varierer mellom de ulike områdene og mellom årstidene. Teistens tilknytning til fjæresonen gjør at den ikke er så sårbar overfor sammenbrudd i de store pelagiske fiskebestandene som mange andre sjøfuglarter. Så lenge de har trygge hekkeplasser er teisten en robust art. De er imidlertid svært sårbare overfor oljesøl, og ved mange av de store oljeulykkene på 1980-tallet omkom tusenvis teist.
Reiret legges alltid slik at både egg og den rugende fuglen er beskyttet mot predasjon fra stormåker, ravn eller kråke. Som regel legges eggene (1-2 ) godt skjult i en bergkløft eller i storsteinet ur. Noen ganger kryper den bare under en stein eller i et hull i bakken. Dersom den hekker på fastlandet ligger hekkeplassene gjerne i bergsprekker på utilgjengelige steder i fjellsidene. I Nord-Norge er dette vanlig. Eggene legges på et enkelt reir av småstein og plantedeler, eller direkte på underlaget. De ruges i 29 dager, og ungene blir flygedyktige etter 34-36 dager. Men de kan holde til i reiret ennå en tid framover. Kort tid etter at ungene er selvstendige, forlater fuglene hekkeområdet.
Mange overvintrer i nærheten av koloniene, men noen trekker sørover opptil 1000 km unna. Teistene oppsøker områder med spesiell god tilgang på næring og er ikke lenger så avhengige av strandområdene. Teistene kan også oppholde seg ute på havet men sjelden langt fra land. De foretrekker likevel beskyttede områder.
På verdensbasis er det antydet at bestanden av teist kan være omkring 260 000 – 410 000 par, men tallet er svært usikkert. De største forekomstene finnes ved ishavskystene i det nordøstlige Kanada, Russland og på Grønland, foruten på Island. Basert på opplysninger i sjøfuglkartverket ved NINA, er det antatt at den norske hekkebestanden er ca 35000 par, de fleste i Nord-Norge. I store områder på kysten er teisten blitt borte som hekkefugl etter at villminken kom. Store teistkolonier finnes derfor bare i minkfrie områder i den ytre skjærgarden. Blant de største koloniene i dag kan nevnes Froan, Sklinna og Hortavær i Trøndelag, Bremsteinen, Skjærvær og Røst i Nordland. I det aller siste er det en tendens til at situasjonen er bedret seg som følge av at minken har gått tilbake i antall. Men foreløpig har vi få data som kan dokumentere dette.