Ærfugl

(Bilde: Karl-Birger Strann) Ærfuglen tilhører en gruppe dykkende andefugler som lever av animalsk føde (bunndyr og fisk). De fleste overvinter i sjøen og er utbredt på den nordlige halvkule, særlig i arktiske og subarktiske regioner. Ærfuglen er den største andearten i vårt land. Hannen med sin hvite og sorte praktdrakt er lett å kjenne, mens hunnene er brunfarget og mer anonym.

I hekketiden er det avgjørende at den finner trygge hekkeplasser fri for landrovdyr, oftest øyer og holmer. Siden ungene finner mat i strandsonen, foretrekker ærfuglen grunne skjærgårdsområder i hekketiden. I vinterhalvåret samles den i flokker i ulike typer gruntområder; områder med eksponert hardbunn, gjerne kraftige tidevannsstrømmer, elveutløp eller grunne havbukter. Områder hvor det er stor tetthet av bunnlevende sjødyr kan være gode ærfuglhabitater.

Ærfuglen er vidt utbredt på den nordlige halvkule. Den er blant de mest robuste artene og kan hekke så langt nord som det finnes åpent hav om sommeren, og snøbart land til reirplassene. De sørligste hekkeområdene i Europa er de nordligste delene av De britiske øyene og Nederland, men spredte hekkeforekomster finnes også langs kysten av Frankrike. I vårt land er ærfuglen utbredt langs hele kysten og på Svalbard, men hekker bare ved sjøen. I våre farvann kan man treffe på flere underarter av ærfugl. Østersjø-ærfuglen hekker på Skagerrakkysten, mens den mindre vestnorske ærfuglen er utbredt på fra Rogaland og nordover til og med Nordland. I Troms og Finnmark samt på Kola er ærfuglen en del større enn de vestnorske fuglene, men ellers ligner de på disse. I vinterhalvåret kommer det flokker med Svalbard-ærfugl for å overvintre i Troms og Nordland. De er de minste. Voksne hanner er lett å kjenne på deres guloransje nebb.

Ærfuglen henter vanligvis sin næring på dyp inntil 10 meter, men den kan dykke helt ned til 40 m.  Næringen er ulike virvelløse dyr som lever på sjøbunnen. Mest vanlig er muslinger, krepsdyr og pigghuder. Blåskjell er høyt preferert næring. Noen ganger kan den leve godt på silderogn. I Trondheimsfjorden er det også funnet at den kan ta sil som ligger delvis nedgravd på sandbunn. 

(Bilde: Torgeir Nygård) Ærfuglen legger 4-5 (1-8) egg som den ruger i 25-28 dager. Under rugingen spiser hunnen lite og går derfor sterkt ned i vekt. På Svalbard er det funnet at hunnene kan tape 30–40 % av kroppsvekten under rugingen. Ungene forlater reiret kort etter de er klekt og blir voktet av moren og/eller andre hunnfugler (såkalte tanter) mens de finner mat selv. Ofte kan flere kull slå seg sammen og danne større flokker. Noen steder svømmer ærfuglen inntil 20 km til gode næringsområder for ungene. Ungene blir  flygedyktig etter 65–75 dager og blir vanligvis kjønnsmoden når de er 3 år gamle. Noen hunner kan hekke allerede når de er to år gamle. I gjennomsnitt overlever bare omkring 10 % (0,5–55 %) av ungene til  de når flygedyktig alder. Mange unger blir tatt av stormåker, men bakenforliggende årsakene kan være mange. I år med mye vind og regn er det funnet at stormåkene kan ta mer enn dobbelt så mange unger enn ellers. Også sykdom og parasitter tar livet av mange unger I oppvekstperioden. Innimellom er det noen gode år og da overlevde 20–50 % av ungene. Ærfuglen kan oppnå en alder på 20–25 år, mens 10–15 år er mer vanlig.

Så snart hunnene er ferdige med eggleggingen samler hannene seg i egne flokker som trekker mot spesielle næringsrike områder for å felle fjærene (myte). Seinere på høsten kan de så trekke over til vinteroppholdsstedene. Hunnene feller fjærene sammen med ungene på seinsommeren og trekker da sammen med disse til overvintringsområdene. Noen bestander forflytter seg over store avstander, mens andre holder til i de sammen kystområdene gjennom hele året. Ærfuglene i Nord-Norge og på Vestlandet er stasjonære eller foretar bare mindre forflytninger, mens de fleste ærfuglene på Skagerrakkysten trekker til danske overvintringsomåder. Nord-Norge får besøk av ærfugl fra Svalbard. Vi vet også at det foregår et trekk av ærfugl mellom hekkeområdene i Østersjøen og overvintringsområder i Trøndelag. Omfanget av dette trekket er ikke helt klarlagt men et minimum på 3.500 - 5000 fugl er anslått.

Totalbestanden i Europa ligger på ca. 2 millioner individer i vinterhalvåret. I Norge er det antatt at det hekker omkring 190 000 par. Halvparten av disse hekker nord for polarsirkelen. I vinterhalvåret er det beregnet et det holder til omkring en halv million ærfugl i vårt land. Av disse finnes ca. 160 000 i Nordland.  Viktige dødsårsaker er drukning i fiskegarn, predasjon (av mink, havørn, kråke- og måkefugler), økt ferdsel og arealbeslag, inntak av blåskjell med giftige alger, forstyrrelse på hekkeplassene og oljesøl.