Skarvene tilhører en egen gruppe dykkende, fiskespisende sjøfugler som er utbredt i alle verdensdeler. Toppskarven er en typisk representant for sin gruppe og er på størrelse med en and, men med slankere kroppsbygning og lang hals. Fjærdrakten er helsort med grønn metallglans. I parringstiden har begge kjønn en karakteristisk fjærtopp på hodet. Øynene er grønne og munnvikene kraftig gulfarget. Med sin tause, mystiske skjønnhet er den blitt betraktet som en trollfugl, omspunnet av sagn og eventyr.Toppskarven er en ren marin art som foretrekker friskt Atlanterhavsvann. I likhet med de fleste sjøfugler, er også toppskarven kolonihekker. Koloniene ligger ofte i beskyttede deler av den ytre skjærgården, gjerne ved klippekyster i nærheten av noe dypere farvann. Den kan søke næring et stykke ute på havet men er helt avhengig av land for å hvile og overnatte. I vinterhalvåret er toppskarven uavhengig av koloniene og søker da mot spesielt fiskerike områder, gjerne i noe mer beskyttede områder. Men eller er det ingen vesentlig forskjell i toppskarvens habitatvalg gjennom året
Toppskarven er utbredt i Europa og Nord-Afrika. Den underarten som hekker hos oss, finnes ved Atlanterhavets kyster så langt øst som til Kolahalvøya. Ellers er toppskarven vanlig på De Britiske øyer og Island, og hekker fåtallig på nordkysten av Frankrike og Spania. I Middelhavet og Marokko finnes andre underarter. Hos oss hekker toppskarven ytterst på kysten fra Rogaland til Sør-Varanger. I det siste har den også etablert seg i Vest-Agder. De viktigste hekkeområdene i dag er Kjørholmane utenfor Stavanger, Runde, Froan, Sklinna, Røst og Lille Kamøy i Vest-Finnmark. I vinterhalvåret finnes toppskarven langs hele Norskekysten, men sparsomt i de to nordligste fylkene og på Skagerrakkysten. Viktige vinterområdene er Vest-Agder fra Lindesnes og vestover, Rogaland, Nordhordland, Møre og Romsdal, de ytre kystområdene i Sør-Trøndelag, Vikna, Sør-Helgeland og Lofoten. Arten har en ren marin utbredelse og går normalt ikke inn i fjordene slik som storskarven.
Toppskarven er en spesialisert fiskespiser som fanger sitt bytte ved å forfølge fiskestimene under vann. Den er en meget effektiv svømmer og kan dykke ned mot 60 meters dyp. Oftest finner den næring over sand- eller grusbunn på 20-40 meters dyp, enten nær bunnen eller i de midlere vannmasser. Hos oss er sil (tobis) og de yngste årsklassene (0- og 1-gruppe) av torskefisk den viktigste næringen.
De eldste fuglene er de første til å vende tilbake til hekkeplassene om våren. Allerede i slutten av april legges de første eggene. Men før den tid har toppskarvene vært gjennom en viktig periode. Hannene må okkupere reirterritorier og finne seg en make. Hos skarvene er det hunnene som velger. De foretrekker eldre, kraftfulle hanner med flott fjærpryd på hodet og med en trygg og god reirplass. Først når parene er etablert starter reirbyggingen. Toppskarven foretrekker å plassere reiret i skjul i steinur eller inne bergsprekker. Den kan også hekke i fuglefjell, og legger da gjerne reiret på hyller i berget. Noen ganger ligger koloniene i gamle rorbuer, båtvrak eller lignende konstruksjoner. Parringen foregår på reiret. Det mest vanlige er at eggene legges i midten av mai men det er stor variasjon. Mange av eggene går tapt av ulike årsaker. Måker, ravn og kråke stjeler egg og noen ganger kan storsjøen vaske bort de nærmeste reira. Men skarvene legger gjerne et nytt kull om ulykken skulle være ute. Utover våren og sommeren er det derfor vanlig å finne både nylagte egg og store unger i koloniene. Eggantallet er 2–4 (1–6) og rugetiden én måned. Ungene forlater reiret etter ca. femti dager, men kan bli matet av foreldrene ennå en måneds tid framover. Ungeproduksjonen varierer mye hos toppskarven, avhengig av mengden småfisk i sjøen. I dårlige år produserer hvert par under én unge i gjennomsnitt, mens i gode år er antallet omkring 1,5 unger pr. par. Under spesielt ugunstige næringsforhold er det også mange skarver som ikke hekker. Unntaksvis kan hele kolonier stå tomme, mens skarvene oppholder seg et annet sted på kysten.
