Storskarven er stor svart sjøfugl, omtrent på størrelse med en gås. En hvit strupeflekk er karakteristisk. Voksne fugler i parringsdrakt har også en tydelig hvit flekk på låret. Ungfuglene er mer eller mindre lys i buken. Storskarven har en blåaktig metallglans i fjærdrakten. Mellomskarven som er en sørlig underart, er litt mindre og har en god del hvitt på sidene av halsen og nakken, spesielt i parringsdrakten. Storskarven er vanlig i grunne sjøområder med rike fiskebestander. Selv om våre storskarver er knyttet til kysten går den ofte innover i fiskerike fjorder. Utenom hekketiden kan den også påtreffes i vann og vassdrag på innlandet, spesielt på Østlandet. På kysten av Trøndelag og Helgeland ligger koloniene på små holmer og skjær ytterst i skjærgarden. Disse koloniene er ofte store, opp til et par tusen par. Lenger nord er koloniene oftest mindre og ligger gjerne på klipper ut mot havet. I Finnmark er det vanlig at storskarvene hekker i fuglefjell og bratte berg, også på fastlandet. Særlig i Øst-Finnmark kan en finne kolonier inne i fjordene. Slike lokaliteter er ligger ofte utilgjengelige for landpredatorer. I vinterhalvåret er skarvene avhengig av trygge hvile- og overnattingsplasser på land siden de ikke kan oppholde seg på sjøen i lengre tid. Noen steder flyr de daglig flere mil fram og tilbake mellom fiske- og overnattingsplassene. Det er en tendens til av voksne hanner overvintrer nærmere hekkeplassene enn ungfuglene.
Storskarven har en nær kosmopolitisk utbredelse, men mangler i Sør-Amerika. Den atlantiske storskarven som helt til det siste har vært enerådende i norske farvann, er den største av alle skarver og hekker ved Nord-Atlanterens kyster. Foruten Norge, som har den største bestanden, finnes den på De britiske øyer, Island, Grønland, østkysten av Kanada og Nord-Frankrike. De østligste koloniene ligger på Murmansk-kysten og i Kvitsjøen. I Norge hekker den Atlantiske storskarven (P. carbo carbo) langs kysten fra Sula i Frøya nordover til grensen mot Russland. Det viktigste hekkeområdet er gruntområdene på Trøndelags- og Helgelandskysten, men det er også mange kolonier langs kysten fra Vesterålen til Finnmark. I de seinere åra har også den litt mindre mellomskarven (P. c. sinensis) begynt å hekke i Norge, med kolonier på Jæren, i Vest-Agder og i Østfold. Særlig bestanden i Østfold har økt kraftig og teller nå ca. 1000 par. .
Storskarven søker næring ved å dykke ned mot bunnen, oftest på bare noen få meters dyp. Hos oss fisker storskarvene som regel alene, men de kan samle seg i store flokker der det er konsentrasjoner av fisk. Da kan skarvene drive fiskestimene foran seg og dykke samtidig. Storskarven er en meget effektiv fiskepredator som bare bruker en liten del av dagen til næringssøk. Størstedelen av tiden sitter den på sine faste hvileplasser og fordøyer maten. Typisk næring hos oss er torskefisk på 100–300 g., opp til 700 g. Andre prefererte arter er sild, lodde, flyndrefisker og ulker, men matseddelen er meget omfattende.
De første storskarvene begynner å samle seg ved koloniene allerede i begynnelse av april. De gamle hannene er først ute, og finner ofte tilbake til fjorårets reirplass. Hannene er nå i sin fineste prakt med glinsende svart fjærdrakt og den lett synlige hvite lårflekken. Den spiller en viktig rolle i paringsspillet. Skarvene flagrer med vingene så hvitflekken vekselvis tildekkes slik at det ser ut som en blinkende lykt på avstand. Dette tiltrekker hunnene som inspiserer de ulike hannene og deres reirplasser. Så snart paret er etablert, parrer de seg og bygger ferdig reiret. Snart legges de 3-4 (2-7) grønnblå eggene som ruges i en måneds tid. Hos den atlantiske storskarven blir de fleste eggene lagt i midten av mai, men på denne tiden har allerede de første ungene sett dagens lys. Andre, særlig yngre fugler legger ofte ikke egg før langt ute i juni, og de som mislykkes med de første eggene kan også legge nye på denne tiden. På den måten blir det stor spredning i alder hos ungene som vokser opp. En finner ikke sjelden skarvunger i reira så seint som i august, på en tid de fleste har forlatt kolonien. Det er bemerkelsesverdig at i landets østligste kolonier, i Sør-Varanger, starter eggleggingen allerede i april, mens det ennå er vinterlige forhold på hekkeplassene. Dette kan ha sammenheng med den gode tilgangen på næring når lodda kommer inn til kysten for å gyte. Storskarvens unger forlater reiret etter ca 50 dager, men blir fortsatt matet av foreldrene i flere uker framover. Et storskarvpar produserer i gjennomsnitt 2,5 unger pr. år, men bare omkring 30 % av ungene overlever sitt første leveår. Hos voksne skarver er den årlige overlevelsen omkring 80 %. De fleste storskarvene er fire år gamle før de kan gjennomføre vellykket hekking.
Høsttrekket starter i slutten av august og pågår et par måneder framover. Storskarven foretar årlige forflytninger mellom hekke- og overvintringsplassene. I vinterhalvåret er storskarven tallrik langs hele kysten fra Troms og sørover. Den er mer fåtalling i Finnmark, men kan treffes så langt øst til Varangerfjorden. Slik som hos toppskarven er nordlige deler av Møre og Romsdal, samt Sør-Trøndelag et kjerneområde i vinterhalvåret. Storskarv fra de ulike hekkeområdene har forskjellige trekk- og vintervaner. De fleste storskarvene fra Finnmark trekker vest- og sørover langs kysten til vinteroppholdssteder fra Troms og sørover til Trøndelag. Men noen drar så langt som til svenske og danske kystområder og trekker da over land mot Østersjøen. Dette er særlig påfallende for de som hekker i Øst-Finnmark. Storskarvene herfra har således de lengste trekkveiene. Fugl fra koloniene i Nordland overvintrer på kysten fra Nordland og sørover til Skagerrak og Kattegat. Noen få ringmerkete fugler er gjenfunnet på kontinentet. Også skarvene som hekker i Nordland kan krysse innlandet i retning Østersjøen. Storskarv fra Trøndelag overvintrer stort sett sør for hekkeområdet sammen med fugl fra Nordland. Flere gjenfunn er fra kontinentet så langt sør som ved Middelhavets kyster. Vårtrekket over land fra Oslofjorden til Trøndelag er velkjent, men også andre trekkveier over det indre Sør-Norge er kjent. De norske mellomskarvene overvintrer i Mellom- eller Sør-Europa.
Totaltellinger av alle kjente kolonier tidlig på 1980-tallet gav som resultat en hekkebestand på 21 000 par. Det skjedde et sammenbrudd i hekkebestanden i 1986-87, men bestanden tok seg deretter opp igjen. I 1990-åra har antallet variert omkring et stabilt nivå. De nyeste beregningene viser en nasjonal bestand på ca. 30000 par atlantisk storskarv. Det er beregnet at bestanden i vinterhalvåret er noe over 100 000 individer. Av disse overvintrer ca ¼ i utlandet, slik at vi trolig har omkring 80 000 storskarver hos oss midtvinters.