Storjo

(Bilde: Karl-Birger Strann) Storjoen ligner på en stor kraftig ungmåke omtrent på størrelse med en svartbak. Den virker noe mer tettvokst og stjerten er kortere. Fjærdrakta er mørk brun. Den har kortere og bredere vinger enn måkene og har en mer aktiv flukt.  Et godt kjennetegn i flukt er de hvite feltene ytterst på vingene som er godt synlig både på over- og undersiden. Men selve vingespissene er mørke. Storjoens nærmeste slektninger finnes på den sydlige halvkule der tre arter hekker. Tidligere ble det antatt at storjoene på den nordlige halvkule tilhørte samme art som Antarktis-joen, og at de nordlige hekkeområdene ble kolonisert i nyere tid. Men genetiske analyser viser at dette trolig er feil. Storjoen regnes derfor nå som en selvstendig art som har utviklet seg over lang tid på den nordlige halvkule.

Storjoen hekker ved kystene av det nordvestlige Atlanterhavet. I en periode fra slutten av 1700-tallet og utover var totalbestanden svært lav. Tidlig på 1900-tallet fantes den bare på Island foruten noen få par på Shetland og Færøyene. Men etter at koloniene ble fredet økte bestanden og nye kolonier ble etablert både i Skottland, på Svalbard, Norskekysten og Kola. I vårt land ble storjoen funnet hekkende første gang i 1975, på Loppa i Vest-Finnmark. I 1980 startet den å hekke på Runde der bestanden siden har øket jevnt. Utenom hekketiden oppholder storjoene seg i ute på havet, oftest utenfor observasjonsavstand fra land. Hekkeplassene ligger i åpent trebart kystlandskap på øyer ytterst mot havet. Områder med lav vegetasjon av gress eller lyng foretrekkes.

(Bilde: Svein-Håkon Lorentsen) Storjoene har et allsidig og opportunistisk levevis. De er altetende og utnytter alle muligheter til å skaffe seg mat, også døde fugler og dyr, samt matrester som blir kastet over bord fra skip. I Nordsjøen er sil som fanges direkte i sjøen viktig mat i hekkeperioden. Ellers tar storjoen mye fisk som kastes over bord fra fiskebåter ute på havet. Til alle  årstider er  kleptoparasittisme (å stjele byttet fra andre) en viktig måte for storjoen å skaffe føde på. Med rask og kraftfull flukt forfølger den havsuler, krykkjer og andre sjøfugler slik at de må slippe sitt bytte eller gulpe opp det de har i magen. I hekkeperioden er også egg og unger av andre sjøfugl viktig næring. Ofte opptrer de som aktive predatorer ved at de fanger og dreper voksne krykkjer, lunder og andre sjøfugler i koloniene.

Storjoene returnerer til hekkeplassene i april og starter eggleggingen i mai. Reiret legges på bakken og likner et stormåkereir. Den forsvarer hekketerritoriet aktivt og med stor intensitet overfor nærgående artsfrender, men også mot andre større fuglearter samt pattedyr (for eksempel sauer) og mennesker. Ofte ligger territoriene jevnt fordelt i terrenget. I de tetteste koloniene ligger reira med 20–50 meters avstand. Vanlig kullstørrelse er to egg, men ofte legges bare ett. . Ungen(e) klekkes etter en rugetid på én måned og forlater reiret allerede etter 1-2 dager. Men ungene holder seg i territoriet der de blir voktet og matet av foreldrene. Etter 40-50 dager er de flygedyktige, men blir passet av foreldrene ennå en tid framover. De fleste ungfuglene forlater kolonien i september, og setter da kursen mot storhavet. Siden kommer de ikke inn til land før de etter hvert  begynner å søke inn mot hekkeplassene, oftest flere år før de er gamle nok til å starte hekking i en alder av 7- 8 år. Hos voksne fugler overlever 90 % fra det ene året til det neste. 

I de første leveårene er unge storjoer spredt i sørlige havområder, men etter hvert kan de påtreffes nærmere hekkeområdene i sommerhalvåret. Voksne fugler overvintrer nærmere koloniene enn ungfuglene. Våre storjoer trekker sørover i vinterhalvåret. Overvintringsområdene er Europas kyster fra Biskayabukta og sørover til Nord-Afrika og de vestlige deler av Middelhavet.

Verdensbestanden er nå nærmere 16 000 par. De fleste av disse hekker på Island, Orknøyene og Shetland. På Svalbard hekker 200 – 350 par. Bestanden øker fortsatt i Norge og ved Barentshavets kyster, men det er registrert en nedgang i noen av de største koloniene i Skottland. I Norge hekker rundt 100 par av arten.