Navnet skulle tyde på at havella er en sjøfugl, og det er den også på mange måter. Det er oftest på kysten folk treffer på denne vakre andefugler. Men i hekketiden finnes den i fjellterreng, i Sør-Norge på høyfjellet.Havella tilhører en gruppe sjøfugler som kalles marine dykkender. Mange av de marine dykkendene (havelle, svartand, sjøorre) hekker på fjellet men overvintrer i sjøen. Sammen med ærfuglen er havella blant de mest tallrike og typiske artene på kysten i vinterhalvåret. I frostklare, stille vintermorgener er det stemningsfullt å høre havellenes sang ute på fjorden eller mellom havskjærene.
Havellenes variasjoner i fjærdrakt er et komplisert tema. Spesialistene har beskrevet i alt fire ulike drakter gjennom året. I tillegg kommer kjønns- og aldersforskjeller. I likhet med andre andefugler, skifter havellene til en praktdrakt allerede på høsten. Voksne hanner anlegger da en overveiende hvit fjærdrakt. Bryst og vinger er imidlertid mørke. Hos voksne hanner er stjertfjærene sterkt forlenget, jf. artens engelske navn. De helt mørke vingene er en god artskarakter for flyvende haveller. Det vanlige hos ender er at hannene skifter til det vi kaller en eklipsdrakt midtsommers etter at paringstiden er over. Det er en mørk fjærdrakt som anlegges i forbindelse med at fuglene feller vingefjærene midtsommers. Havellene skifter imidlertid til en slik drakt allerede om våren, mens de ennå ligger på sjøen og venter på at isen skal gå på fjellvannene. Praktdrakten har likevel sin betydning fordi fuglene danner par i overvintringsområdene. Det er også lett å skjønne at en brun fjærdrakt er bedre kamuflasje på fjellet enn den lyse praktdrakten.
Havella har en typisk sirkumpolar utbredelse med hekkeområder på den høyarktiske tundraen så langt nord som det finnes bart land. Ingen andre andefugler (og knapt noen andre fuglearter) har en så ekstrem nordlig utbredelse som havella. I Sør-Norge hekker den sparsomt på høyfjellet i innlandet, men er mer tallrik i Nord-Norge. Den er mest vanlig på Finnmarksvidda og i Varanger der den også hekker i fjellterreng ved kysten. Det hekker haveller også på Svalbard der de ofte hekker ved sjøen.
Havellene foretrekker å hekke ved små fisketomme dammer og tjern i høyfjellsterreng. Midtsommers søker andekullene næring blant et yrende liv av insektlarver, småkreps og annet småkryp som finnes i slike vannansamlinger. Den lille havella er åpenbart spesialist i å utnytte den rike produksjonen i ferskvann i arktiske områder. Om vinteren lever havellene på bunnlevende marine organismer, særlig små muslinger, snegler og krepsdyr. De er fremragende til å dykke og finner normalt næring på 3–10 meters dyp.
Havellene trekker innover til hekkeplassene i fjellet i månedsskiftet mai/juni. De 6-9 eggene legges i en grop på bakken fôret med dun. Reiret ligger oftest nært vann og er alltid godt skjult i vegetasjonen. Etter en rugetid på 24-29 dager klekkes eggene. Så snart ungene er blitt tørre forlater de reiret og følger hunnen til nærmeste vann. Da er de i stand til å dykke og finne mat selv, men blir voktet nøye av moren. Hannene har allerede da samlet seg i spesielle områder for å felle vingefjærene (myte).
Når andungene er blitt flyvedyktige trekker de til kysten. Det er rapportert at hunnfuglene kan trekke bort før ungene er flyvedyktige. Hos oss skjer dette i august–september, men de store ansamlingene av overvintrere kommer ikke til kysten hos oss før seinhøstes. De havellene som hekker i Skandinavia’s høyfjell overvintrer trolig langs Norskekysten, men det er grunn til å tro at det også kommer et betydelig antall haveller øst- eller nordfra for å overvintre langs våre isfrie kyster. Ringmerkingsgjenfunn har vist at haveller både fra tundraen i Sibir og Island kan overvintre hos oss. De viktigste overvintringsområdene for havelle i Europa er Østersjøen og Kattegat. I grunne havområder kan havellene ligge langt ut fra kysten, men de finnes også ofte i elvemunninger.
Havella er en av verdens mest tallrike vannfugler, med en totalbestand på kanskje over 10 millioner individer. Den norske hekkebestanden er anslått til 5–10 000 par, mens vinterbestanden er beregnet til nærmere 100 000 individer.