Som både den norske og latinske navnet antyder, er alken type-arten innen alkefamilien. De nærbeslektede artene lomvi og alke ser omtrent like ut Voksne fugler i sommerhalvåret har svart hode, hals og overside, mens undersiden er hvit. I vinterdrakten blir de hvite i strupen og på sidene av halsen, mens oversiden av hode og rygg fortsatt er svart. Ungfuglenes fjærdrakt er som de voksnes vinterdrakt. Nebbformen skiller artene godt. Alken har et høyt og kraftig nebb med en hvit stripe tvers over, mens lomviens nebb er svart og spisst.I hekkesesongen foretrekker alkene klippekyster ytterst på kysten. Hekkeplassene ligger alltid ved åpent hav i nærheten av rike fiskebanker og grunne havområder. Alkene er ikke så typiske kolonihekkere som lomviene. De finnes ofte i løse kolonier der de enkelte parene kan hekke enkeltvis eller spredt over et større område.
Alken hekker ved kystene av det nordlige Atlanterhavet: Canada, Grønland, Island, De britiske øyer, Østersjøen, Kola og Kvitsjøen. Den finnes fåtallig på Spitsbergen, Jan Mayen og Bjørnøya samt i Nord-Frankrike, Nord-Tyskland, og den svenske vestkysten. Hos oss hekker alken hovedsakelig i de store fuglefjellene fra Runde og nordover. Men det finnes spredte småkolonier også lenger sør. Hovedtyngden av den norske bestanden hekker nord for polarsirkelen.
Alkene fisker som regel innenfor et område på 15 km fra koloniene. Noen steder hentes maten så nært som under to km fra hekkeplassene. Den dominerende næringen er fisk som fanges ved dykking på grunt vann, oftest på 5–7 meters dyp, men ofte ned til 10–15 meter. Unntaksvis kan den dykke ned til 120 meter. Hos oss er sild, lodde, sil, brisling og små torskefisk vanlig næring. Når de frakter byttet tilbake til ungen, holder de fisken på tvers i nebbet i motsetning til lomvien som holder den på langs.
Alken legger kun ett egg som legges direkte på underlaget, uten noen form for reir. Oftest ligger egget godt skult i en sprekk eller et hullrom i berget. Noen steder hekker alken i grov steinur og legger eggene under store steiner. Det forholdsvis store egget er ikke pæreformet slik lomviens egg. Egget legges i siste del av mai eller i juni og ruges av begge kjønn i 35-37 dager. Ungen forlater reiret allerede etter 18 dager. Ofte må ungene hoppe ut fra hekkeplassene høyt oppe i fjellet, men de synes ikke å ta noen skade av det. For ungene er det livsviktig å komme seg på sjøen så snart som mulig uten å bli tatt av stormåker eller andre fiender. På sjøen venter foreldrene. Både de voksne og ungene kjenner hverandre godt, og gjenforeningen tar derfor kort tid. På sjøen dykker og svømmer ungene godt. Da er de største farene over. Etterpå følger alkehannen ungen over til gode fiskeplasser og passer på ennå i minst tre uker framover. Bare 16–32 % av ungene lever til de når kjønnsmoden alder etter 4-5 år. Av de vokse dør ca. 10 % hvert år.
Alkene er trofaste både til sine partnere og til hekkeplassene, og kommer tilbake til samme sted år etter år. De tilbringer vinteren sør for hekkeplassene og ringmerkingsgjenfunn viser at de oppholder seg langs norskekysten, Skagerrak, Kattegat, Norskehavet og Nordsjøen. Dette er viktige overvintringsområder for alkefugler både fra Norden og De britiske øyer.
Det er antatt at den nordvest europeiske bestanden er på omkring 530 000 par. Av disse hekker 70 % på Island og 20 % på De britiske øyer. Nyere beregninger tyder på at det hekker cirka 25 300 par alker i Norge. De største koloniene ligger på Hjelmsøy, Gjesvær, Loppa, Røst og Sør-Fugløy. Lenger sør er det bare én større koloni, Runde med 3000-4000 par. Det er svært vanskelig å beregne antall hekkende par alke fordi eggene oftest ligger skult. Og antallet fugler som kan observeres i og ved koloniene varierer sterkt fra dag til dag og gjennom døgnet. Følgelig er den også vanskelig å overvåke.