Silanda er en middels stor dykkand som lever av å dykke etter småfisk. Ved næringssøk ligger den dypt i vannet. Fargene går i svart, hvitt og brunt. Den slanke formen og tynne halsen skiller den fra andre dykkender. I nakken har den en markert fjærdusk.
Sammen med ærfugl er silanda den eneste andearten i vårt land som hekker i stort antall på kysten og som finner sin næring i marint miljø. Oftest finner vi silanda i beskyttede skjærgårdsområder, grunne havbukter og elvemunninger, gjerne der det er sandbunn men også i områder med rik tang- og tarevegetasjon. Den opptrer ofte i små grupper, men noen ganger i flokker på opp til flere hundre. På kysten ligger hekkeplassene på øyer og holmer i skjærgarden eller inne i fjordene, men også ved ferskvann i lavlandet. I innlandet foretrekker den å hekke ved innsjøer og elver med klart vann og steinbunn, men den kan hekke i mange forskjellige habitater, fra skogsterreng opp til vierregionen..
Silanda har en sirkumpolar, holarktisk utbredelse og hekker i Skandinavia, de baltiske statene, nordlige Russland gjennom Sibir til Stillehavet samt i de nordlige områdene av Nord-Amerika. Den hekker også på Grønland, Island og De britiske øyene. Størstedelen av den europeiske bestanden overvintrer i de nordvestlige delene av Europas kyster, og i noen grad ved Middelhavet. Hos oss er silanda en vanlig hekkefugl over hele landet og har tilhold både i ferskvann og i sjøen, men har sin hovedutbredelse på kysten. I vinterhalvåret er den en vanlig art i kyststrøk i Sør-Norge og i deler av Nordland og i Troms. Den er mer sparsomt forekommende i Finnmark. I Finnmark kan den imidlertid opptre i store flokker i mytetiden ved munningene av de største elvene i Finnmark. Slike konsentrasjoner har trolig sammenheng med store forekomster av sil.
Silendene lever av småfisk som de fanger ved å dykke på grunt vann. I motsetning til de fleste dykkende andearter, bruker de beina til når den svømmer under vann. Som det går fram av navnet er sil (tobis) en viktig næring for silanda. Denne lille fiskearten kan opptre i enormt antall i grunne områder med sandbunn. Ellers er spiseseddelen meget omfattende. I vårt land er trolig også småsild og brisling viktige næringsemner, sammen med stingsild og annen småfisk i tangsonen, samt små krepsdyr. Dessuten tar den også yngel av ørret og laks i vassdragene. Næringen er mangelfullt undersøkt i vårt land.
Reiret legges ofte nært vann, meget godt skjult i tett vegetasjon. De 8-10 (4-16) eggene legges i mai-juni. Noen ganger legger flere hunner egg i samme reir. Etter en rugetid på vel en måned klekkes eggene. Så snart ungene er tørre følger de mora til nærmeste vann, og er da i stand til å finne mat på egen hånd. Men de voktes nøye av hunnen som følger kullet et par måneder framover til de blir flygedyktige på seinsommeren. Av og til kan flere kull slå seg sammen. Etter eggleggingen samles hannene i flokker og trekker mot fiskerike gruntområder på kysten for å myte (felle fjærene). Ytterst i skjærgården i Midt-Norge kan en treffe flokker på flere tusen silandhanner midtsommers. Som hos andre andefugler, mister de vingefjærene samtidig og er da ikke i stand til å fly i en periode på 2-3 uker. Trolig samles de i områder der det finnes konsentrasjoner av småsild, sil eller annen småfisk. Hunnene feller vingefjærene sammen med ungene på seinsommeren mens de fortsatt befinner seg i hekkeområdene
Vi har ingen detaljert kunnskap om silendenes trekk i Norge. I likhet med andre typiske fiskespisere er silendene svært mobil og kan påtreffes i store flokker der det er stimende småfisk. I overvintringsområder med registreringer gjennom flere år, er det typisk at antallet silender varierer mye fra år til år. Når hekkebestandens størrelse tas i betraktning, kan vi anta et det i hovedsak er våre egne hekkefugler som overvintrer på Norskekysten. Men det er også åpenbart at mange av våre silender overvintrer utenom landets grenser, mest sannsynlig i Østersjøen og Kattegat. Norske, ringmerkede, individer er således gjennfunnet i Danmark og Finland. Antall overvintrende silender er størst i Midt-Norge, spesielt Møre og Romsdal. Men den er også tallrik i Rogaland og Hordaland, og er en vanlig vinterfugl i Oslofjorden og Agder-fylkene. På Sør- og Vestlandet finnes den også i noen grad i kystnære innlandslokaliteter, men den har ikke den samme tendens til å overvintre i ferskvann som sin nære slektning laksanda.
Det er antatt at det overvintrer 170 000 silender i nordvest-Europa og Grønland, mens det ved Europas sydlige kyster overvintrer 50 000 individer. Det viktigste overvintringsområdet i Europa er de isfrie delene av Østersjøen og Kattegat med 65 000 silender,. Den norske hekkebestanden av siland antas å være mellom 10 000 og 30 000 par. I NINA’s nasjonale sjøfugldatabase for vinterhalvåret er det registrert 21 000 silender. På dette grunnlaget er vinterbestanden vurdert til å være omkring 30 000. Silanda inngår i det nasjonale overvåkingsprogrammet for overvintrende sjøfugl.