I åpent hav, utenfor de ytterste skjærene, finner man de pelagiske sjøfuglene. Disse fuglene vandrer over store områder, og lever i hovedsak av stimfisk og krill. I samarbeid med Havforskningsinstituttet samler vi inn data på utbredelse av sjøfugl i åpent hav. Vi kartlegger deres utbredelsesmønster og leveområder, og studerer deres rolle i det marine økosystemet.
Sjøfugl lever hele eller store deler av sitt liv i åpent hav eller i kystsonen. Kystnære sjøfugl, som havdykkender, vadere, teist og skarv lever fortrinnsvis av bunndyr og fisk i kystsonen. Pelagiske sjøfugl som alkekonge, lunde, lomvi, havhest og krykkje henter derimot næring fra de frie vannmassene, og det er disse artene man finner i åpent hav. De fleste måkearter er opportunister og kan veksle mellom kystsonen og åpent hav.
Man deler gjerne de pelagiske sjøfuglene inn i pelagisk dykkende sjøfugl og pelagisk overflatebeitende sjøfugl. Pelagisk dykkende sjøfugl inkluderer arter som polarlomvi, lunde og alkekonge. Disse artene ”flyr” gjennom vannet. Dvs. de bruker vingene aktivt når de beveger seg under vann. De med størst kroppsstørrelse kan dykke ned til over hundre meter, de er dyktige svømmere, og jakter på fisk i de frie vannmassene. Gode dykkeegenskaper har gått på bekostning av evnen til å fly. Små vinger og relativt høy kroppsvekt gjør at energiforbruket under flyging er stort. De pelagisk overflatebeitende artene er derimot dyktige flygere. Disse artene flyr over store områder med lite energiforbruk. De er imidlertid dårlige dykkere, og må derfor finne all sin næring helt øverst i vannsøylen.De viktigste næringsemnene for sjøfugl i åpent hav er små krepsdyr som krill og amfipoder, stimfisk som sild, lodde og tobis, samt yngel av større fisk. Disse pelagiske næringsemnene er som regel konsentrert i stimer eller ”svermer”, og finnes gjerne i havområder med høy biologisk produksjon. På global skala finner man derfor de høyeste forekomstene av sjøfugl på kontinentalsokkelen, i polare områder, og ellers i områder med gunstige hydrografiske forhold. Barentshavet og kysten av Nord-Norge er et av de havområdene i verden som har høyest tetthet av sjøfugl. Dette henger sammen med høy biologisk produksjon og store forekomster av verdifulle næringsemner som krill, lodde, sild, tobis og fiskeyngel.
Pelagiske stimfisk og krill er i liten grad stasjonære, og vandrer over store områder. Samtidig kan bestandene av disse artene variere dramatisk fra år til år. Biomassen av lodde i Barentshavet kan for eksempel variere mellom flere millioner tonn til hundretusen tonn på bare noen få år. Sjøfugl har et høyt energiforbruk og begrenset mulighet for å lagre energi. De må derfor til enhver tid forfølge vandringene, og finne de tette stimene av fisk og krill. Samtidig må de ha evnen til å finne alternativ føde eller oppsøke nye områder i dårlige år. Ikke overraskende varierer derfor både utbredelsen og mengden pelagisk sjøfugl i Barentshavet og Norskehavet fra år til år. Fordi maten er konsentrert i stimer og svermer, finner man også de pelagiske sjøfuglene konsentrert på tilsvarende små områder. Som et resultat, kan man finne mange tusen fugl innenfor områder på bare noen få kvadratkilometer. Dette gir nødvendigvis stor variasjon i skadeomfang ved for eksempel akutte oljesøl eller når sjøfugl blir tatt som bifangst i fiskeredskaper. Forvaltningsmessig er det derfor en utfordring å gi gode prediksjoner for hva som kan bli utfallet av denne typen arealbegrensede forstyrrelser.
For å kartlegge utbredelsen av sjøfugl i åpent hav samles det inn data hvor sjøfugl telles langs transekter. Hovedmengden av data er samlet inn under Havforskningsinstituttets regulære tokt, og fra Kystvakten sine fartøyer. De siste årene har vi fulgt Havforskningsinstituttets økosystemtokt i Norskehavet og Barentshavet. Under disse toktene samles det inn en mengde fysiske og biologiske data, og disse toktene gir oss derfor mulighet til å studere sammenhengen mellom sjøfugl og andre komponenter i det marine økosystemet.