Metoder

Estimering av fuglenes overlevelse fra år til år skjer ved hjelp av fangst-gjenfangstanalyser, som innebærer at enkeltindividers overlevelse blir studert over flere år. Data til slike analyser samles ved å merke fugler individuelt for senere å kunne registrere tilstedeværelse av de merkede individene. I SEAPOP merkes individer i overvåkede bestander hvert år enten med fargeringer, som er den vanligste merkemetoden, eller med transpondere.

Fangst-gjenfangstanalyser

Krykkje merket med fargeringer på AndaKrykkje merket med fargeringer på Anda. (Bilde: Signe Christensen-Dalsgaard) Overlevelse, tetthet, sannsynlighet for at en fugl hekker et gitt år og forflyttninger kan beregnes ved å bruke fangst-gjenfangstmodeller. All analyse baserer seg på individspesifikke fangsthistorier som består av en serie 0-er eller 1-ere, hvor 1 indikerer at et individ ble observert og 0 at det ikke ble observert. En fangshistorie med 8 fangstsesjoner kan da se slik ut: 10011011. Dette muliggjør beregning av både sannsynligheten for å fange et individ dersom det er i live, og de merkede individenes overlevelse. De statistiske modellene ble beskrevet av Cormack, Jolly og Seber sent på 50-tallet og kalles for CJS modeller. Disse er forventningsrette, så forventningsrette at ingen har kommet med nevneverdige korreksjoner siden da.  I alle modellene beregnes det overlevelse og fangbarhet: de to essensielle parameterne for å kunne estimere overlevelsen, som begge kan variere over tid.

Fangst–gjenfangstdata samles inn og organiseres i primære og sekundære fangstsesjoner. En primær sesjon har flere sekundære sesjoner. En sesjon kan være for eksempel 5 timer observasjon, eller en fangstdag. Denne protokollen kalles ”Robust design” og muliggjør at man beregner både antall individer og overlevelse. For å kunne utnytte datasettet maksimalt, er det best om de sekundære sesjonene er så nær hverandre i tid at vi kan anta at overlevelsen er lik 1 og at det er ingen permanente forflyttninger mellom forskjellige fangbare populasjoner (deler av kolonien eller kolonier). Vi bruker data fra sekundærsesjonene til antallsberegninger. Avstanden i tid mellom primære sesjoner bør være såpass lang at det faktisk skjer noe. Legg merke til at man trenger kun 1 sekundærsesjon for å kunne beregne overlevelse. Hensikten med flere sekundærsesjoner er å kunne estimere overlevelse, rekruttering og sannsynligheten for at et individ står over en hekkesesong.

I SEAPOP-sammenheng vil fangstmåten variere, men dette er ikke viktig for analysen. Siden vi er nødt til å fange fuglene for å merke dem, så er det naturlig å basere mye av fangst-gjenfangstseriene på data fra fangingen samt å merke fuglene med fargeringer eller transpondere slik at vi kan med letthet observere dem senere.