Den vanligste metoden for å samle data til fangst-gjenfangst-analyser i SEAPOP-sammenheng er å merke hekkende fugl med fargeringer med bokstavkoder slik at hvert individ får en unik identitet. Ved feltobservasjoner påfølgende år kan enkeltindividenes tilstedeværelse på hekkeplassen dermed registreres og gi grunnlag for estimering av voksenoverlevelse. Med minst 100-200 fugler merket individuelt i hver populasjon (koloni eller delkoloni) gir metoden presise estimater for overlevelse. Metoden er relativt ressurskrevende, da gjensyn av merkede individer over flere år krever mye tid til feltobservasjoner i individenes hekkeområde. I tillegg kan observasjonene av og til være problematiske på grunn av at ringene etterhvert blir slitt og dermed mindre lesbare.
Fargeringer med bokstavkoder
Den vanligste metoden for å samle data til fangst-gjenfangst-analyser i SEAPOP-sammenheng er å merke hekkende fugl med fargeringer med bokstavkoder slik at hvert individ får en unik identitet. Ved feltobservasjoner påfølgende år kan enkeltindividenes tilstedeværelse på hekkeplassen dermed registreres og gi grunnlag for estimering av voksenoverlevelse. Med minst 100-200 fugler merket individuelt i hver populasjon (koloni eller delkoloni) gir metoden presise estimater for overlevelse. Metoden er relativt ressurskrevende, da gjensyn av merkede individer over flere år krever mye tid til feltobservasjoner i individenes hekkeområde. I tillegg kan observasjonene av og til være problematiske på grunn av at ringene etterhvert blir slitt og dermed mindre lesbare.
Transpondere - en alternativ metode for overvåking av voksenoverlevelse
Standard fangst-gjenfangst-metoder, som ringmerking, er kostnadskrevende både med hensyn til logistikk og arbeidskraft i felt, spesielt i utilgjengelige områder. Det er derfor en utfordring å utvikle teknologi som kan redusere overvåkingskostnadene uten at kvaliteten på dataene reduseres. Ved å injisere små transpondere (elektroniske brikker som kan sende og motta signaler) under huden til hekkende fugl kan man senere registrere tilstedeværelse av disse individene (med unik identitet) uten å gjøre observasjoner på stedet. Dette blir gjort ved å plassere spesielle antenner i nærheten av reir eller utvalgte landingsplasser. Disse antenne søker kontinuerlig etter transpondere som dermed blir automatisk registrert. Ved å bruke denne teknologien sparer man tid i felt, og man unngår problemer med å identifisere individer på grunn av slitte ringer. På Bjørnøya brukes transpondere på alkekonge i tillegg til at det er i ferd med å testes ut på lomvi, polarlomvi, alkekonge og storjo. På Spitsbergen er systemet operativt på polarlomvi og alkekonge. Systemet vil også etter hvert bli tatt i bruk på andre nøkkellokaliteter.