Overvåking av vinterbestandenes utvikling

På slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet kom det alarmerende meldinger om bestandsnedgang hos en del av våre sjøfuglarter. Dette førte til at Miljøverndepartementet i 1977 opprettet en arbeidsgruppe som skulle utarbeide et forslag til handlingsprogram med sikte på den framtidige forvaltningen av norske sjøfugler. Blant annet inngikk det i mandatet å foreslå hvordan arbeidet for å følge utviklingen til norske sjøfuglbestander burde legges opp og gjennomføres. Arbeidsgruppen la fram sin utredning i januar 1978. Den foreslo bl.a. at det skulle opprettes et system for undersøkelse av bestandsvariasjoner hos overvintrende sjøfugl langs Norskekysten. Basert på den kunnskapen som forelå, i hovedsak basert på informasjon fra de internasjonale midtvintertellingen av vannfugl gjennom International Waterfowl and Wetland Research Bureau (IWRB) (nå Wetlands International), ble følgende områder foreslått som faste “kontrollområder”: Lista, Jærkysten, Smøla, Trondheimsfjorden, Tarva, Vega, Tromsøområdet og Varangerfjorden. Arbeidsgruppen foreslå også et system for overvåking av hekkende sjøfugl og ilanddrevne oljeskadde sjøfugl. Med bakgrunn i dette ble ”Sjøfuglprosjektet” opprettet av Direktoratet for naturforvaltning (DN) som et tidsbegrenset prosjekt (1979-1983).

Forut for oppstartingen av “Sjøfuglprosjektet” ble det nedsatt en styringsgruppe som hadde det faglige ansvaret, samt mandat til å styre driften av prosjektet. Styringsgruppa vedtok at det skulle etableres et system for overvåking av vinterbestandene. Det ble satset på å etablere et nett av faste overvåkingslokaliteter. Ved utvelgelsen av områdene ble det lagt vekt på følgende kriterier:
 

• Geografisk spredning. De burde representere viktige overvintringsområder for sjøfugl fordelt langs hele kysten
• Kontinuitet. Områder hvor tellinger allerede hadde foregått i en årrekke var å foretrekke.
• Internasjonal betydning. Det skulle legges vekt på å få med områder som inneholdt arter hvor Norge hadde internasjonalt viktige bestander.
• Praktisk gjennomførbarhet. Det skulle være praktisk mulig å gjennomføre tellinger ved hjelp av lokale krefter.

En tok i første rekke sikte på å få med områder som hadde gode bestander av islom, gråstrupedykker, ærfugl, praktærfugl, stellerand, havelle og sjøorre. Grunnen til dette var at man antok at Norskekysten hadde bestander av betydning i europeisk sammenheng for disse artene, samtidig som de er vanskelige å overvåke på hekkeplassene. Senere kom også gulnebblom med som en prioritert art.

På grunnlag av disse kriterier pekte noen områder seg ut, og i løpet av 1980/81 ble det etablert ni faste telleområder langs Norskekysten. På Jæren var det gjennomført vintertellinger av vannfugl siden 1965/66. På Smøla og Lista startet startet tellingene i 1972, i Trondheimsfjorden i 1976 og i Tromsø i 1977. I tillegg ble Østfoldkysten, Saltenfjorden, Vega og nordsida av Varangerfjorden tatt med. Ytre Lofoten (hovedsakelig Vestvågøy) kom til i 1984.

Den norske overvåkingen av overvintrende sjøfugl inngår som en del av den internasjonale vann- og sjøfuglovervåkingen som i dag organiseres av Wetlands International (WI), tidligere IWRB. I tillegg til de europeiske land er viktige våtmarksområder i Asia, Oseania, Afrika og Sør-Amerika nå kommet med.

Her presenteres resultatene fra overvåkingen av overvintrende sjøfugl for perioden fra ca. 1980 til 2000 (1972-2000 for Vest-Agder). Vi håper at resultatene vil være til nytte for forvaltningsmyndighetene, og en ansporing til alle fugleinteresserte, både amatører og forskere, til å føre denne overvåkingen videre, både praktisk og faglig.

Overvåkingen finansieres av Direktoratet for naturforvaltning.