Sildemåke

(Bilde: Torgeir Nygård) Trendtabell

To underarter av sildemåke hekker regulært i Norge; intermedius som hekker langs kysten av Sør- og Vestlandet nord til Sør-Trøndelag, og fuscus som hekker fra Trøndelag og nordover til Vest-Finnmark. Deres bestandsutvikling har vært svært forskjellig. Mens intermedius totalt sett har hatt en positiv utvikling siden midten av 1970-tallet, særlig i enkelte områder langs Skagerrakkysten, har bestanden av fuscus gått dramatisk tilbake i samme periode. Den norske fuscus-populasjonen er nesten utryddet. Både intermedius og den britiske under­arten graellsii synes å være i frammarsj nordover.

Hekkebestanden av intermedius overvåkes i Telemark og Vest-Agder. I Telemark er det gjennomført årlige tellinger siden 1974. Resultatene viser betydelige årlige variasjoner. Det er en signifikant økning i de koloniene der antallet par estimeres ut i fra antallet fugl i kolonien, mens hekkebestanden i koloniene der antall reir telles har holdt seg stabil i perioden 1989-2006. Variasjonen mellom år er imidlertid størst i koloniene hvor det telles voksne fugler. Resultatene fra reirtellingene i Telemark viser at sildemåkebestanden har vokst de siste ti årene (1997-2006), mens det ikke kan påvises signifikant endring i koloniene der det telles individer. I Vest-Agder har hekkebestanden økt kraftig siden 1974, men den har avtatt de siste ti årene (1997-2006). Den totale hekkebestanden i fylket hadde her sin topp rundt 1990, og etter dette er det rapportert om gjennomgående svært dårlig ungeproduksjon og til dels sterk nedgang i bestandene i midtre deler av fylket. Årsakene til dette antas å være næringsmangel.

Underarten fuscus overvåkes på regulær basis i flere kolonier på kysten av Sør-Trøndelag og Sør-Helgeland. I tillegg ble en koloni på Sortna i Møre og Romsdal overvåket fram til 1998. I overvåkings­perioden (1986-1998) ble det registrert en signifikant tilbakegang i denne kolonien. For Sør-Trøndelag er nå et materiale fra deler av kysten fra 2002-2006 lagt til rette for overvåkingsprogrammet (G. Bangjord, E. Torp og H. E. Ring pers. medd.). Storparten av hekke­lokalitetene for arten dekkes, og resultatene viser en nær dobling i hekkebestanden i perioden 2002-2006. Koloniene på Sør-Helgeland gjennomgikk en kraftig bestandsreduksjon i perioden fram til ca 1996. Situasjonen har bedret seg de siste ti årene, men det er til dels store variasjoner fra år til år i antallet hekkende par innenfor overvåkingsområdene. Hekkebestanden var i 2006 noe mindre enn i 2005, og selv om hekkebestanden har økt noe de siste ti årene er endringen ikke signifikant. Situasjonen for denne underarten er fremdeles kritisk fordi rest­bestanden stadig er liten, ca en fjerdedel av hva den var i 1980.