Forskjellige arter har ulik fysiologi og dermed ulik evne til å dykke. Dette gjelder blant annet innen gruppen marine dykkender, der praktærfuglen er en dypdykker som utenom hekketida holder seg langt fra land og dykker ned til minst 40 meter. Til forskjell fra praktærfuglen vil for eksempel vanlig ærfugl holde seg nært land og normalt dykke grunnere enn 10 meter. Stelleranda, som også er en ærfuglart, dykker mest på dyp rundt 1-2 meter. Andre eksempler er arter som svartand og sjøorre som fortrekker sandbunn der de ofte graver etter byttedyr, mens andre marine dykkender er mer knyttet til andre bunntyper. Fiskefangende sjøfuglarter som skarv og teist beiter ofte i tareskogen siden det finnes mye fisk der. Også marine dykkender som stellerand ser ut til å være tiltrukket av tareskog.Mange arter, blant annet måker og terner, fanger fisk i overflaten eller like under den. For disse artene vil områder der fisken kommer opp til overflaten være viktige. Gode habitater vil da ofte preges av distinkte oseanografiske forhold som spesielle strømforhold eller fronter mellom vannstrømmer med forskjellige temperaturer.
Ute på åpent hav er det stort sett ikke mulig for fugler å beite på bunnen siden vannet kan være fra hundre til flere tusen meter dypt. Også for arter som lever i åpent hav, for eksempel alkefugler, vil dykkevne være bestemmende for deres habitat. Alkefugler kan dykke svært dypt; helt ned til 200 meter. Næringstilgangen for disse artene kan være styrt av tilsvarende faktorer som for overflatebeitende arter. Eksempler på spesielt næringsrike områder er polarfronten, eggakanten samt områder med sterke gradienter mellom kystvann med lav saltholdighet og havområder med relativt høy saltholdighet.
For å finne ut hvilke faktorer som er viktig for habitatbruk hos sjøfugl kan man bruke flere metoder. Valg av metoder er avhengig av hvilke arter man ønsker å studere. I åpent hav kan man observere fugl fra skip og fly og samtidig registrere miljøvariabler, for eksempel oseanografiske forhold. I kystnære strøk kan man observere fugl fra land og båt. Man kan så registrere miljøvariablene, for eksempel dyp og bunnforhold. Gjennom analyser der man sammenstiller forekomst og miljøvariabler kan man så finne fram til hva som er kritisk for ulike arter.