Habitatbruk hos sjøfugl

For å forstå hva som styrer sjøfuglenes utbredelse er det nødvendig å ha kunnskap om hvordan ulike arter er knyttet til ulike habitater. Habitater for sjøfugl kan defineres ut fra variabler i miljøet. Det kan dreie seg både om biologiske forhold som forekomst av næring og om fysiske egenskaper, for eksempel dyp, strømforhold, bunntype med mer. Slik kunnskap er viktig for å kunne si noe om hvor sårbare forskjellige arter sjøfugl kan være.

Praktærfugl og stellerender. (Bilde: Geir Helge Systad) Forskjellige arter har ulik fysiologi og dermed ulik evne til å dykke. Dette gjelder blant annet innen gruppen marine dykkender, der praktærfuglen er en dypdykker som utenom hekketida holder seg langt fra land og dykker ned til minst 40 meter. Andre arter som for eksempel vanlig ærfugl holder seg nært land, og normalt dykker grunnere enn 10 meter. Stelleranda, som også er en ærfuglart, dykker mest på dyp rundt 1-2 meter. Et annet eksempel er arter som svartand og sjøorre som fortrekker sandbunn der de ofte graver etter byttedyr, mens andre marine dykkender er mer knyttet til andre bunntyper. Fiskefangende sjøfuglarter som skarv, teist beiter ofte i tareskogen siden det finnes mye fisk der. Også marine dykkender som stellerand ser ut til å være tiltrukket av tareskog.

Mange arter, blant annet måker og terner, fanger fisk i overflaten, eller like under den. For disse artene vil områder der fisken kommer opp til overflaten være viktig. Gode habitater vil da ofte preges av spesielle oseanografiske forhold som fronter mellom vann av forskjellig temperaturer, eller spesielle strømforhold.

Ute på åpent hav er det stort sett ikke mulig for fugler å beite på bunnen siden vannet kan være fra hundre til flere tusen meter dypt. Også for arter som lever i åpent hav, for eksempel alkefugler, vil dykkeevne være bestemmende for deres habitat. Alkefugler kan dykke svært dypt; helt ned til 200 meter. Næringstilgangen for disse artene kan være styrt av tilsvarende faktorer som for overflatebeitende arter. Eksempler på spesielt næringsrike områder er polarfronten, eggakanten samt sterke gradienter mellom kystvann med lav saltholdighet og havområder med relativt høy saltholdighet.

For å finne ut hvilke faktorer som er viktig for habitatbruk hos sjøfugl kan man bruke flere metoder. Valg av metoder er avhengig av hvilke arter man ønsker å studere. I åpent hav kan man observere fugl fra skip og fly og samtidig registrere miljøvariabler, for eksempel oseanografiske forhold. I kystnære strøk kan man observere fugl fra land og båt. Man kan så registrere miljøvariablene for eksempel dyp og bunnforhold. Gjennom analyser der man sammenstiller forekomst og miljøvariabler kan man så finne fram til hva som er kritisk for ulike arter.