I Norge har vi i de senere år gjennomført et studium av den utrydningstruede stelleranda ved hjelp av satellittsendere implantert i kroppen på fuglene. Hensikten var å påvise hekkeområder, trekkmønster og myteområder til overvintrende stellerand i Varangerfjorden. Disse har vært ukjent helt til nå.
Ved hjelp av satellittsenderne fant vi at fuglene trakk så langt som til østre deler av Taymyrhalvøya, en distanse på mer enn 3500 kilometer. I tillegg viste det seg at mange av fuglene oppholdt seg i områdene rundt Novaya Zemlja en tid før de dro til hekkeområdene. Vi fant også et viktig myteområde i Molera Bay på Novaya Zemlja. Fugler som ikke dro til hekkeområdene dro fra Varangerfjorden opp til denne bukta i august. Dette betyr at området er av meget stor betydning for denne stellerandbestanden.
Detaljer om dette studiet finnes i artikkelen: Petersen, M., Bustnes, J. O. & Systad, G. H. 2006. Distribution patterns of Steller’s eiders wintering in northern Norway and northwest Russia. Journal of Avian Biology 37: 58-68.
Vi ønsker innenfor SEAPOP å gjøre et tilsvarende studie på praktærfugl. Den er en vanlig art langs Norskekysten vinterstid, men dens trekkmønstre og hekkeområde er helt ukjent. Praktærfuglene langs Norskekysten er svært sårbare for miljøpåvirkninger som oljesøl og andre trusler, som for eksempel garndrukning. De kan i teorien komme fra tre områder; Russland, Svalbard eller Øst-Grønland. Å ha kunnskap om dette vil være av stor betydning for å kunne si noe om sårbarheten til bestanden. Vinteren 2008 vil vi fange inn 10 fugler i Båtsfjord og utstyre dem med implanterbare satellittsendere. I løpet av våren og sommeren vil vi forhåpentligvis vite hvordan de trekker og hvor de har hekkeområdet.
Et hovedproblem innen sjøfuglforskning har vært å skaffe informasjon om trekkforhold og viktige leveområder. Satellittelemetri har på noen områder gitt svar på slike spørsmål. Hos marine fugler har satellittelemetri vært særlig vellykket hos dykkender som ærfugl og andre nært beslektede arter.