I 2001 gjennomførte vi et studium av den utrydningstruede stelleranda ved hjelp av satellittsendere implantert i kroppen på fuglene. Hensikten var å påvise hekkeområder, trekkmønster og myteområder til stellerender som overvintrer i Varangerfjorden. Disse var ukjente på det tidspunktet.
Ved hjelp av satellittsenderne fant vi at fuglene trakk så langt som til østre deler av Taymyrhalvøya i Sibir, en distanse på mer enn 3500 kilometer. I tillegg viste det seg at mange av fuglene oppholdt seg i områdene rundt Novaya Zemlja en tid før de dro til hekkeområdene. Vi fant også et viktig myteområde i Molera Bay på Novaya Zemlja. Fugler som ikke dro til hekkeområdene dro fra Varangerfjorden opp til denne bukta i august. Dette betyr at området er av meget stor betydning for denne stellerandbestanden.
Detaljer om dette studiet finnes i artikkelen: Petersen, M., Bustnes, J. O. & Systad, G. H. 2006. Distribution patterns of Steller’s eiders wintering in northern Norway and northwest Russia. Journal of Avian Biology 37: 58-68.
Praktærfuglen er en vanlig art langs Norskekysten vinterstid, men dens trekkmønstre og hekkeområde har vært helt ukjent. Praktærfuglene langs Norskekysten er sårbare for miljøpåvirkninger som oljesøl og andre trusler, som for eksempel garndrukning. De kan i teorien komme fra tre områder; Russland, Svalbard eller Øst-Grønland. Å ha kunnskap om fuglenes trekkruter vil være av stor betydning for å kunne si noe om sårbarheten til bestanden. Vinteren 2008 fanget vi inn 10 praktærfugl i Båtsfjord og utstyrte dem med satellittsendere som ble operert inn i kroppen på fuglene. Det viste seg at fuglene dro fra Båtsfjord i april og direkte til det østlig Barentshavet. Deretter flyttet de seg gradvis østover, sannsynligvis etter hvert som isforholdene tillot det, til de ankom hekkeområdene så langt øst som Taymyr i Sibir. Myteområdene var hovedsakelig i det østlige Barentshavet.
Nærmere opplysninger om studiet finnes i: ”Bustnes, J. O., Mosbech, A., Sonne, C. & Systad, G. H. 2010.Migration patterns, breeding- and moulting locations of king eiders wintering on the coast of Norway. Polar Biology 33:1379-1385” og i Ottar-artikkelen “Bustnes J.O. & Systand G.H. 2010. Hvor kommer de fra: Overvintrende sjøender i Nord-Norge. Ottar 5: 58-65.
Et hovedproblem innen sjøfuglforskning har vært å skaffe informasjon om fuglenes trekkruter og viktige leveområder. Satellittelemetri har med stort hell vært brukt til å skaffe slik informasjon for dykkender som ærfugl og andre nært beslektede arter.