Sårbarhet

For sjøfugl er sårbarhet for oljeforurensninger viet ekstra oppmerksomhet. Modeller for dette tar gjerne utgangspunkt i individenes generelle sårbarhet for olje, som antas å variere med bl.a. art, fysisk tilstand, flygedyktighet, tilstedeværelse, atferd og arealutnyttelse. Dette kan kombineres med ulike populasjonsdynamiske forhold og kunnskap om bestandens miljøbetingelser for å produsere mål for sårbarhet på populasjonsnivå.

Slik individuell sårbarhet er definert i de fleste miljørisikovurderinger relatert til olje og sjøfugl i norske farvann, uttrykker den de artsspesifikke egen­skaper som, i kombinasjon med de rådende miljøforhold (vær- og lysforhold), bestemmer det øyeblikkelige skadeomfanget på en sjøfuglbestand ved et uhell. Eksakt kunnskap om indivi­duell sårbarhet ved eksponering til olje kan bare innhentes gjennom studier in vitro i forbin­delse med enten eksperimentelle oljeutslipp eller etterkantundersøkelser i kjølvannet av uhells­situasjoner. Kunnskap fra forsøk under kontrol­lerte betingelser i labora­torier, der sjøfuglenes naturlige atferd er sterkt begrenset, er liten og kan sjelden overføres direkte til frittlevende individer. Unntaket er studier av hvilke fysiologiske effekter en oljeskade har, spesielt på fuglens metabolisme og termoregulering.

Oljeskadet LomviOljeskadd lomvi. Foto: Tycho Anker-Nilssen

Dessverre finnes det knapt noe empirisk kunnskap om fuglers individuelle sårbarhet for marine oljesøl under ellers naturlige betingelser, verken fra Norge eller utlandet. Den viktigste årsaken til dette er manglende beredskap for denne type studier i akutte oljesølsituasjoner. Hittil er mest informasjon opparbeidet etter skipsforlis, men selv i den forbindelse er det opparbeidet svært lite empiri. Fra norske farvann finnes det et studium av sårbarheten til havhest ved et eksperimentelt oljeutslipp i åpent hav i sommerhalvåret (Lorentsen & Anker-Nilssen 1993) samt noen ikke-publiserte undersøkelser i forbindelse med Arisans grunnstøting utenfor Runde i 1992.

Av de ni kriteriene for sårbarhet på individnivå i modellen til Anker-Nilssen (1987), kan sju studeres uavhengig av utslippshendelser (tid i området, tid på sjøen, arealutnyttelse, atferd på sjøen, littoral affinitet, flygedyktighet og kondisjon). Det ene av de to gjenværende kriteriene, reaksjonsmulighet, forutsetter et oljesøl på sjøen, mens det andre, restitusjonsevne, forutsetter oljeskadede individer. Det er nesten alltid uhyre vanskelig å studere fuglenes reaksjons­mulighet overfor et oljesøl, ikke minst fordi de fleste uhell skjer i dårlig vær vinterstid hvor de rådende miljøforhold ofte er ekstreme (mørke, sterk vind og høy sjø) og fordi det er vanskelig å komme på rimelig observasjonshold uten å påvirke de sårbare individenes atferd. Heller ikke den refererte undersøkelsen av havhest (Lorentsen & Anker-Nilssen 1993), som forøvrig er det eneste in vitro-studiet av slike forhold vi kjenner, er entydig i så måte, siden havhest er en art som tiltrekkes av den type fartøy observasjonene ble foretatt fra.

I mangel på empiri er de fleste miljørisikovurderinger tvunget til å benytte en eller annen form for modellering hvor de ulike parametrenes betydning, og sammenhengen mellom dem, konstrueres uten direkte støtte i empiriske data. Det er utviklet en rekke modeller som produ­serer mål for individuell oljesårbarhet hos ulike arter av sjøfugl. Disse kan deles i to grupper; 1) kvantitative modeller, dvs. de som forsøker å beregne sårbarheten som en eller annen nøyaktig sannsynlighet og 2) indeksmodeller som beregner sårbarheten på en relativ indeks­skala i den hensikt å rangere konsekvensene for ulike bestander.

De kvantitative modellene ble særlig utviklet i USA og Canada på 1980-tallet, oftest som del av større modeller der hovedhensikten var å estimere bestandenes restitusjonstid. Mangelen på faktisk kunnskap innebærer imidlertid at det er umulig å skaffe til veie pålitelige verdier for de fleste parametrene som må inngå i slike modeller, og det er vanskelig å dokumentere om para­metrene er knyttet sammen på en biologisk riktig måte. Resultatene har derfor i beste fall vært sterkt omdiskutert, og slike beregninger har aldri hatt særlig betydning som beslutningsstøtte, verken for oljeindustrien eller forvaltningsmyndighetene. Gjennom ulike simuleringsøvelser har de imidlertid bidratt til forståelsen av hvilke faktorer som er mest betydelige for sårbar­heten.

Indeksmodellene gir bedre beslutningsstøtte fordi de tar konsekvensen av kunnskaps­mang­elen og tar utgangspunkt i forhold som er mer intuitive komponenter av sårbarheten. Dermed er det også enklere å tillegge dem en rimelig grad av faglig fornuft, rangere dem på en rimelig logisk måte og formidle modellprinsippene og resultatene til et bredere publikum, inklusive beslutningstakerne. I Norge har modellen som ble utviklet i forbin­delse med OEDs konsekvensutredninger for åpning av Barentshavet Syd (Anker-Nilssen 1987) fått særlig bred anvendelse. Denne modellen beregner også indekser for sårbarhet på bestandsnivå og ble blant annet benyttet i alle konsekvensutredninger foretatt av NINA innenfor AKUP-samarbeidet tilknyttet OEDs utredninger forut for åpning av nye lete­områder på sokkelen. Modellen er dessuten anvendt i en rekke tilsvarende utredninger for oljeindustrien og i INSROP (Inter­national Northern Sea Route Programme), som utredet mulige miljøkonse­kvenser av trafikk i en nordlig sjørute mellom Karahavet og Beringhavet. Den ble også lagt til grunn i den generelle og forenklede rangeringen av de ulike artenes viktighet i forhold til SEAPOPs mål (se bestanders verneverdi), hvor vi rimeligvis også inkluderte kriterier for bestand­enes sårbarhet.

I en indirekte tilnærming kan individuell sårbarhet splittes i faktorer som tid i området, tid på sjøen, arealutnyttelse, atferd på sjøen, littoral affinitet (dvs. tilknytning til strandsonen), reak­sjonsmulighet, flygedyktighet, kondi­sjon og restitusjonsevne. Alle inngår i den norske indeks­modellen for sårbarhet (Anker-Nilssen 1987), men denne har ikke har vært gjenstand for revisjon siden den ble tatt i aktiv bruk i 1988.